De vitenskapelig tilsatte ved Institutt for sosialantropologi forfattet i november 2004 et ”opprop” hvor vi uttrykte bekymring over eroderingen av grunnleggende akademiske og demokratiske rettigheter i den ”omstilling” av universitetet som foregår. Nå, når forslag til ny universitetslov er behandlet, og rektorvalget er nært forestående, er det god grunn til å reise disse spørsmålene på nytt. Gledelig nok har Stortinget altså besluttet å videreføre hevdvunne demokratiske ordninger når det gjelder den sentrale ledelsen av universitetet, gitt at institusjonen ønsker det. Utdanningskomiteen har videre bedt regjeringen om å utrede hvordan man rent juridisk kan garantere den individuelle akademiske friheten. Dette er svært positive skritt i retning av å verne om universitetets egenart. Inntil det motsatte er bevist, tolker vi dette som en politisk vilje til å komme forbi de stadige festtalene om akademisk frihet, til bindende konkrete løsninger. Dette innlegget er en oppfordring til rektorkandidatene ved UiB om å konkretisere hvilke bindende løsninger de ønsker å innføre for å sikre akademisk frihet på vår arbeidsplass.
For selv om både Stortinget og rektorkandidatene uttrykker retorisk vilje, er den akademiske friheten i virkeligheten under sterkt press fra en rekke omstillingsprosesser, både nasjonalt og ved UiB. Selv om universitetene de siste årene har fått større myndighet til å utforme sitt indre liv, noe som skulle borge for økt vekt på akademiske idealer, endres selve rammebetingelsene for virksomheten slik at markeds- og nyttetenkning i stadig større grad infiltrerer strategier og faktisk virke. Denne utviklingen truer med å undergrave den akademiske friheten uavhengig av retoriske forpliktelser, og til en viss grad også uavhengig av de forsikringer som legges på plass i den nye universitetsloven.
Det er etter vår mening derfor nødvendig å bli mer offensiv på akademias vegne. Mens akademisk frihet tidligere nærmest var sikret i kraft av selve den akademiske tradisjonen, må et slikt rom nå aktivt utformes og forsvares gjennom fagpolitiske og økonomiske veivalg. Den akademiske profilen overlever ikke lenger av seg selv. Derfor er det også behov for å bli langt mer konkret når det gjelder løsningsforslag, for prinsipperklæringer bærer ikke i seg selv akademia videre. Dagens situasjon krever tvert om en rekke gjennomtenkte, håndfaste og målrettede tiltak for å forsvare universitetets egenart. Rektorkandidatenes programerklæringer er rike på akademiske idealer, men svært lite konkrete på hvordan de ønsker å møte de faktiske utfordringene vi står overfor, og dette innlegget er en oppfordring om å komme på banen med mer substansielle løsningsforslag.
Selve grunnlaget for akademisk frihet er etter vår mening institusjonelle løsninger som garanterer hver enkelt vitenskapelig ansatt skikkelige arbeidsbetingelser. Uten rammebetingelser som gjør at ansatte til daglig har tilstrekkelig sikkerhet, tid, finansiering og innflytelse til å konsentrere seg helt og fullt om den kunnskapsutviklingen og - formidlingen de er satt til, blir idealene om akademisk frihet relativt illusoriske. Og i valget mellom ulike rektorkandidater blir det avgjørende å få grep på hvordan hver enkelt kandidat har tenkt å sikre slike rammebetingelser. Mer konkret: om og hvordan vitenskapelig ansatte kan sikres fast jobb, forskningstid, en grad av forskningsfinansiering, og reell innflytelse over reproduksjonen av selve de faglige og sosiale enhetene som anses som viktig for en videre, meningsfull kunnskapsutvikling.
1. Med utformingen av nytt lovverk for arbeidslivet vil antakelig statlige tjenestemenns særskilte stillingsvern forsvinne. Dette gir universitetsledelsen potensielt et sterkt verktøy når det gjelder omstilling av virksomheten, og skaper en tilsvarende sårbarhet hos hver enkelt vitenskapelig ansatt. Tilpasninger til nye politiske forventninger eller til nye markedsmuligheter kan lett medføre at enkeltansattes kompetanser, eller hele fag eller stillingskategorier, plutselig oppfattes som “overflødige”. En slik tenkning kommer til syne i første utkast til UiB‘s ‘Forskningsstrategi 2005-2010’ hvor det lanseres et prinsipp om at bare professorer ved universitetet skal ha fast stilling. Den logiske implikasjonen av dette er at dagens førsteamanuensisstillinger gjøres oppsigelige, altså at en stor del av UiB‘s ansatte står i fare for å miste jobben. Idealet om individuell akademisk frihet blir naturlig nok ganske “abstrakt” i en situasjon hvor selve akademikeren fjernes?
Uavhengig av den nye arbeidslivsloven har UiB derimot mandat til å opprettholde dagens praksis med et sterkt stillingsvern for alle fast vitenskapelig tilsatte. Spørsmålet er: Vil du som kommende rektor gå inn for at både professorer og førsteamanuenser ved UiB fortsatt skal ha fast tilsetting?
2. Vitenskapelige ansattes rett og plikt til å drive forskning - en meget sentral del av den akademiske friheten - er også under hardt press. Departementet har gått bort fra de sentrale retningslinjene om fordeling av arbeidstid som garanterte ca. 50 % forskningstid i alle faste vitenskapelige stillinger og har instruert universitetene om å fordele tidsbudsjettet for forskning ut fra effektivitetshensyn. Arbeidstakerorganisasjonene oppfatter dette som brudd på den inngåtte Særavtalen av 1992 og har stevnet departementet for Arbeidsretten.
Uavhengig av utfallet av denne saken har UiB mandat til å fortsette å opprettholde dagens praksis. Spørsmålet er: Vil du som kommende rektor forsvare hver enkelt vitenskapelige ansatts rett til ca 50 % forskningstid?
3. Akademisk frihet handler i stor grad om fagpersoners og fagmiljøers mulighet til å realisere forskning på tema og problemstillinger som genereres ut fra genuin interesse og nysgjerrighet. Dette prinsippet er under sterkt press fra politiske og økonomiske interesser som legger helt andre premisser til grunn for kunnskapsutviklingen, som “relevans”, “nytte”, eller “popularitet”. Det er en kjensgjerning at forskningsmidler i stadig større grad kanaliseres til store tematiske områder fundert på slike mer utilitaristiske premisser og at universitetene går langt i å tilpasse seg dette nye “mandatet” for forskningen. Også internt ved UiB bindes stadig større ressurser opp i tematiske satsninger.
Alle rektorkandidatene understreker viktigheten av å forsvare den frie grunnforskningen i denne situasjonen, men spørsmålet er hvor villig man er til å kanalisere midler i denne retningen: Vil du som kommende rektor gå inn for å reelt styrke den frie forskningen ved UiB gjennom særskilte bevilgninger til forskerinitiert grunnforskning utenom satsningsområdene - i form av driftsstøtte og frie doktor- og postdoktorstipender?
4. De nye forventningene til kunnskapsutviklingen kommer også til syne i den sterke satsingen på tematisk avgrensede studieprogrammer. Slik tenkning gjennomsyrer hele utdanningsløpet opp til doktorgradsnivå, idet også forskerskoler ved UiB forventes å være tema- og ikke disiplinbaserte (jfr. Universitetsstyrets underkjenning av SV-fakultetets forslag til forskerskole, 3. juni 2004). Gitt en situasjon uten betydelig tilførsel av friske midler, vil slike nye og mer markedsrettede eller “tidsriktige” studieprogrammer reelt svekke de klassiske disiplinene. Dette har også med akademisk frihet å gjøre - ansattes mulighet til å legge sin innsats ned i de fagtradisjoner som de på et vitenskapelig grunnlag oppfatter som mest lovende med hensyn til videre kunnskaps-, metode- og teoriutvikling. Ikke alle finner dette i tverr- og flerfaglige felt. Dessuten har vi det faktum at det ”tverrfaglige” og det ”flerfaglige” nettopp bygger på eksistensen av sterke allment orienterte enkeltdisipliner som kan generere kryssende interessefelt.
Spørsmålet er: Vil du som kommende rektor ved UiB sikre finansielt grunnlag for videreføring av gjeldende disiplinorienterte studieprogrammer på BA og MA-nivå, og også anerkjenne disiplinbaserte forskerskoler?
5. Akademisk frihet handler altså ikke bare om forskningsmessig frihet. Det dreier seg i høy grad også om å ha rett til å undervise over de tema, metoder og teorier som man på et vitenskapelig grunnlag finner mest givende. Og det dreier seg om muligheten for, sammen med kolleger, å bygge og vedlikeholde den faglige helheten man oppfatter utgjør et fag. Helt fram til i dag har det vært et udiskutabelt prinsipp at fagmiljøene selv er best i stand til å avgjøre hvilke emner, kombinasjoner av emner og valgmuligheter som utgjør den nødvendige reproduksjonen av et fag rent studiemessig. Nå foreslås en bedriftsaktig modell hvor instituttene skal være “leverandører” og fakultetene “bestillere“ av “undervisningstjenester”, og hvor det ikke lenger er instituttkollegiet men et fakultetsorgan som skal ha myndighet over studieprogram helt ned til emnenivå. Sammensetningen av dette organet er ikke bestemt, men det antydes også ekstern representasjon fra næringsliv eller andre interesser (jfr. Kvalitetshåndboka). Denne modellen svekker grunnmiljøenes formelle rett til å ivareta faglige helheter og kan bli et kraftfullt virkemiddel i en administrativt styrt fragmentering, nedbygging eller ombygging av disipliner.
Spørsmålet er: Vil du som kommende rektor ved UiB reversere dette forslaget slik at ansvaret for studieplanarbeidet - og dermed kontrollen over reproduksjon og videreutvikling av disipliner - forblir et klart faglig anliggende forankret i grunnmiljøene?
6. Akademisk frihet handler også om å kunne arbeide innenfor kollegiale og faglige rom hvor man føler seg “hjemme” i den forstand at miljøet forstår, verdsetter og utnytter ens spesielle kompetanse. Det handler om å kunne ta del i et kollegium som har reell mulighet til å koble miljøets kompetanse til virksomhetens innhold. Dette innebærer ikke bare retten til å definere hvilke tema, metoder og perspektiver som er viktige, interessante eller lovende i forsknings- og utdanningssammenheng. Det handler også om å kunne bidra administrativt og sosialt til å styrke kollegiet som sådan, dvs. om mulighetene for å reprodusere selve det fellesskapet som er grunnlaget for og inspirerer til videre kunnskapsutvikling. Det handler kort og godt om å få lov til å arbeide i et “hjemmemiljø” man oppfatter som relevant både faglig og sosialt. En del vitenskapelig ansatte ved UiB opplever i dag at denne siden av den akademiske friheten trues.
UiB har valgt en omstillingsstrategi bygd på tesen om at “store enheter” er mer effektive enn små: i første omgang slås institutter sammen, i neste omgang er det planer om “storfakulteter“. For det første kan denne påstandens universelle gyldighet bestrides, og for det andre gjennomføres denne omstillingen som en administrativ forordning, relativt uavhengig av, og i mange tilfeller sterkt i strid med, grunnmiljøenes egne forståelser av hva som utgjør relevante fag- og miljøgrenser.
Spørsmålet er: Deler du oppfatningen om at “store enheter” skal være den allmenngyldige løsningen for UiB, eller er du som kommende rektor villig til også å opprettholde mindre, livskraftige institutter som egne enheter?
7. Demokratiske rettigheter er også en viktig del av den akademiske friheten: den vitenskapelig ansattes mulighet til å påvirke bredere fagpolitiske beslutninger gjennom representasjon i viktige beslutningsorganer. Dette er et komplekst spørsmål hvor det kan være ulike løsninger på ulike beslutningsnivåer, men helt generelt ser vi utvilsomt en tendens til at representative ordninger svekkes til fordel for administrative. For eksempel går avtroppende UiB-ledelse inn for at instituttstyrere skal være tilsatt og ikke demokratisk valgt, at instituttstyret nedlegges, at representasjonen i fakultetsstyret reduseres og ikke lenger skal være basert på institutt-tilknytning, og at det skal være ekstern representasjon i fakultetsstyret hvis den interne representasjonen blir stor.
Én av rektorkandidatene (Sydnes) åpner for valg av instituttstyrer i situasjoner der et institutt ”etter grundig drøfting” har kommet til at de ønsker denne løsningen. Spørsmålet til de to andre kandidatene er: Er dere enige?
Og til alle tre: Er dere villig til å forsvare hevdvunne demokratiske ordninger gjennom å videreføre institutt- og fakultetsstyrer som reelle demokratiske beslutningsorgan og slik at alle disipliner blir representert i fakultetsstyret?
Vi imøteser interessante, substansielle svar på disse spørsmålene.
Med vennlig hilsen
De fast vitenskapelig ansatte ved Institutt for sosialantropologi