Til offentlig forargelse

Det er snart ett og et halvt år siden den nye offentleglova trådte i kraft, men i UiBs regelsamling er ”Veiledning om dokumentoffentlighet ved UiB” fortsatt en død link . Nå begynner det snart å bli pinlig.

Den eneste omtalen av offentlighet på UiBs hjemmesider er, ironisk nok, en kort artikkel der Personal- og organisasjonsavdelingen forteller at de har gjort retningslinjene for praktisering av offentlighetsloven utilgjengelige for alle andre enn ansatte med adgang til intranett.

For en som ikke har tilgang, er det vanskelig å se intranettets funksjon som noe annet enn en ekskluderende mekanisme – en utidig begrensning av informasjonslikheten i universitetsdemokratiet, og et unødvendig hinder for innsyn fra allmennheten. For eksempel fins det så godt som ingen informasjon om ansettelsesprosesser på Personalavdelingens åpne sider , mens UiBs intranett visstnok kan tilby en fyldig innføring – vel å merke forbeholdt dem som allerede er ansatt.

Det er mulig at manglende bevissthet om informasjonsflyt og offentlighet er et administrativt problem, og at mye kan løses med forbedrede administrative rutiner og bedre oppfølging av medarbeidere. Men styrer, råd og utvalg på alle nivå ved UiB har et selvstendig, politisk ansvar for å legge til rette for informert debatt med bred deltakelse i forkant av avgjørelser. Det holder for eksempel ikke å publisere høringsdokumenter eller sakspapirer på intranett.

Lik tilgang på informasjon er avgjørende for at universitetsdemokratiet skal fungere og ha legitimitet. Universitetet trenger klarere – og ikke minst offentlige – retningslinjer for informasjonsspredning og praktisering av offentlighetsloven. Og det første steget på veien mot informasjonsfrihet ved UiB må være å åpne den lukkede, småborgerlige offentligheten som har fått utvikle seg på intranett.uib.no.

UiB har ikke noe å skjule.