De to rektorteamene anklages for å være utydelige. Det skorter ikke på gode ambisjoner, men spørsmålet er hvordan kandidatene vil veie motstridende målsettinger mot hverandre i praksis, altså hva slags universitetspolitiske posisjoner de egentlig inntar. De har derimot ikke hele ansvaret for utydeligheten, for ofte er også spørsmålene som stilles ganske vage. Vi vil derfor forsøke en ny angrepsvinkel, nemlig konkrete spørsmål om de store linjer. Vi håper selvfølgelig at konkrete spørsmål følges av konkrete svar.
Noe som er klart, er at begge teamene uttaler seg kritisk om New Public Management (NPM) som en styringsmodell for universitetet. Vi mener dette er et godt utgangspunkt for å tenke konstruktivt om UiB’s organisering framover, men i diskusjonen blir gjerne NPM avgrenset til et spørsmål om finansieringsordninger, særlig knyttet til tellekanter. Dette er viktig nok, men et veldig snevert fokus. Universitetet står overfor krefter som utfordrer institusjonens egenart på en dyp måte, og spørsmålet er om rektorteamene tar dette inn over seg og er villig til å gjøre det som skal til for å forsvare og videreutvikle UiB’s særegne karakter. Med «egenart» sikter vi til universitetets tradisjon for fri, uavhengig, nysgjerrighetsdrevet, kollegialt sanksjonert og framfor alt kritisk forskning – en kunnskapsutvikling i kontakt med, men essensielt fristilt fra de langt snevrere målsettinger og virkelighetsforståelser som preger politikk, byråkrati, næringsliv og mye allmenn samfunnsdebatt. Vi sikter til forskersamfunnets formelle og reelle muligheter til å la faglige begrunnelser styre kunnskapsutviklingen, selv om forskningen i øyeblikket kan framstå som «irrelevant», «unyttig», «eksotisk» eller til og med «subversiv» ut fra gjeldende politisk korrekthet.
Presset mot UiB’s egenart og selvråderett vil neppe avta i kommende rektorperiode, tvert imot kan vi vente at det forsterkes. Samtidig har universitetet enn så lenge en grad av autonomi – universitetsstyret har relativt frie rammer til å organisere UiB internt i tråd med sin egenart. Vi er derfor interessert i få tydelige svar på hva team Atakan og team Olsen mener om:
Universitetsdemokratiet. Her står to modeller klart mot hverandre: en nedenfra-opp modell med representasjon, åpne valg og kollegiale organer med reell myndighet versus en ovenfra-ned modell inspirert av NPM-tenkning med tilsatte ledere, styringslinjer og kun rådgivende organer. I den siste – udemokratiske – modellen hentes et (kvasi)demokratisk element inn igjen gjennom ulne formuleringer om «høring», «inklusjon», «dialog» osv., altså rettigheter knyttet til ytringer, ikke reell beslutningsmyndighet. UiB har som kjent en blandingsform hvor det er opp til hvert fakultet å bestemme organisasjonsmodell. Uavhengig av dette er et annet viktig spørsmål hvem som faktisk sitter i besluttende/rådgivende organer – om fakultets- og instituttstyrer etc. skal manifestere universitetets autonomi (bestå av interne representanter) eller åpne for innflytelse utenfra (med representanter fra næringsliv, offentlig byråkrati, media osv.). Det kommende rektoratet sammen med universitetsstyret har i prinsippet makt til å avskaffe det representative, kollegiale demokratiet på alle nivåer ved UiB, også valg på rektor. Derfor:
- Vil teamene forplikte seg til å videreføre modellen med valgt rektor?
- Hva mener teamene om valgt versus tilsatt leder på fakultets- og instituttnivå og de tilhørende organenes sammensetning og myndighetsområde?
- Åpner rektorkandidatene for å gi eksterne aktører beslutningsmyndighet på lavere nivåer ved UiB, og hva slags aktører er det i så fall snakk om?
- Er kandidatene villig til å «re-demokratisere» deler av universitetet hvor NPM-modellen har fått fotfeste hvis dette er de ansattes ønske?
Byråkratiseringen av universitetet. Forskning antyder at for hver ny vitenskapelig stilling som opprettes, tilsettes det to personer i administrative stillinger. Gitt at hele grunnvirksomheten – forskning, utdanning og formidling – utføres av vitenskapelig tilsatte, er det interessant å forstå hva slags arbeidsoppgaver som skapes i universitetsbyråkratiet. Det er neppe merarbeid som følger av den nytilsatte førsteamanuensens forskning, undervisning eller formidling. Derimot er det all grunn til å tro at administrasjonen vokser på grunn av i) meta-oppgaver som skapes av NPM-regimet (en uendelig strøm av rapporteringer, evalueringer, høringer, kontroller, profileringer etc.), ii) nye koordineringsproblemer og transaksjonskostnader som oppstår når institusjonen fragmenteres i administrativt selvstendige, spesialiserte enheter (kvasi-bedrifter som blant annet fakturerer hverandre for tjenester), og iii) kanskje mest fundamentalt av alt: «omstilling» som premiss for NPM-tenkningen, altså idealet om en vedvarende endringsprosess, fristilt fra faglige kriterier. Dette gjør NPM-regimet selvforsterkende. Ironisk nok fører denne veksten til at også de vitenskapelig ansatte må bruke mer av arbeidstida på meta-oppgaver. Derfor:
- Synes rektorteamene det er «logisk» at administrasjonen vokser dobbelt så raskt som forskerstaben?
- Hvilke konkrete tiltak vil teamene eventuelt treffe for å endre forholdstallet?
- Våger teamene å ta et oppgjør med det unødvendige merarbeidet som NPM-regimet skaper selv om det skulle innebære slanking av administrative avdelinger?
Føringer på forskningens innhold. Her sikter vi ikke bare til ytre forventninger om «nytte». Vi tar det for gitt at rektorteamene artikulerer universitetets egenart på dette punktet – at all forskning kan vise seg «nyttig», og at også «unyttig» forskning har egenverdi som kunnskap. Vi tenker på en rekke andre – UiB-interne – forhold som legger premisser for akademisk frihet: For det første garantert forskningstid i vitenskapelige stillinger. For det andre tilstrekkelig sammenhengende tid til forskning. For det tredje faglig kontroll over faglige prioriteringer – jfr. punktet ovenfor om eksterne aktører i besluttende organer. Og for det fjerde et lokalt miljø hvor forskeren føler faglig tilhørighet. Hva som utgjør et «naturlig fagmiljø» kan variere – mellom ulike fagfelt og over tid for den enkelte forsker, men vi kommer ikke utenom at disiplinene er fundamentale i kunnskapsutviklingen og at disiplinbaserte institutter er det primære fagmiljøet for store deler av forskersamfunnet. Også arbeid i flerfaglige eller tverrfaglige felt har disiplinbaserte orienteringer som fundament. Det er lett å overse denne «identitetsfaktoren» – at faglig kreativitet/effektivitet henger sammen med følelsen av å «høre hjemme» i et bestemt miljø og kunne utvikle faget «innenfra» med kolleger som deler ens tematiske og/eller teoretiske horisont.
Forbindelsen blir utfordret på to måter: av NPM-tenkning om «tilstrekkelig skala», «effektivt lederskap» osv., det vil si formalkriterier som helt ignorerer faglige identiteter og forskjeller, men også av en ideologisk tilslutning til «tverrfaglighet». Vi benekter ikke at det kan vokse fram nye fag i grensesoner mellom disipliner og at faglandskapet bør reflektere både interne (faglige) og ytre (samfunnsmessige) utviklingstrekk. Men vi mener det er essensielt at det er forskersamfunnet selv – grunnmiljøene – som driver denne utviklingen, ikke en ideologisk posisjon som devaluerer disiplinene. Og vi mener at organiseringen av UiB bør reflektere grunnmiljøenes identiteter og orienteringer. Dette er ikke abstrakte bekymringer – mange forskere ved UiB har opplevd nedleggelse eller sammenslåing av institutt, ofte på tvers av deres ønsker og identitet. En tidligere rektorkandidat foreslo også å reorganisere hele universitet etter prinsippet om tverrfaglige forskningsgrupper heller enn disiplininstitutter. Derfor:
- Garanterer rektorteamene fortsatt 45 % forskningstid i alle faste, vitenskapelige stillinger?
- Støtter teamene forslaget om opparbeidet forskningstermin etter 5 år?
- Vil teamene beholde disiplininstitutter som hovedmodell for organiseringen ved UiB?
- Mer generelt, vil teamene legge grunnmiljøenes faglige identitet til grunn i organisering og administrasjon av universitetet?
Fusjonspress. Vi ser nå at forsknings- og utdanningsinstitusjoner over hele landet slås sammen til større enheter. Dette er i tråd med NMP-tenkning om «storskalafordeler», men fusjonene drives også fram av sterke regioninteresser; hver landsdel ønsker seg «sitt» universitet. Vestlandet er i en annen situasjon – her har det vært et livskraftig universitet i over et halvt århundre. Allikevel er det lokale krefter som arbeider for en sammenslåing av UiB og andre utdanningsinstitusjoner med tanke på en klarere profilering som «Vestlandsuniversitet». Dette er antakelig den sikreste måten å undergrave UiB’s egenart på: Mandat, demokrati, akademisk egenart og økonomi vil komme i spill – hele grunnlaget for den frie, kritiske og nysgjerrighetsdrevne profilen vi håper rektorteamene gjør alt de kan for å videreføre. Derfor:
- Kan rektorteamene garantere at UiB vil motsette seg forslag om sammenslåing med Høgskolen i Bergen?