I et intervju i På Høyden 29.11 med utgangspunkt i en paneldebatt om klima og media, påpekte vi at Universitetet mangler en visjon og en institusjonell struktur for å møte kunnskaps- og utdanningsutfordringene som skal til for å møte de store globale utfordringene. Vi la særlig vekt på klimautfordringene og hvordan de byr på store utfordringer og endringsbehov, og det ansvar høyere utdanningsinstitusjoner har for å møte disse utfordringene. Sigmund Grønmo gir et tilsvar i et intervju i På Høyden 2.12 som vi gjerne vil kommentere, først og fremst for å få en god dialog om hvordan vi kan komme videre på dette viktige feltet, og som vi deler Grønmos syn på viktigheten av. Vi er enige med Grønmo at UiB gjør mye innenfor disse feltene. Det er glimrende fagmiljø her og det er en bevissthet rundt de globale utfordringene ved flere fakultet. Universitetsledelsen har også fulgt opp tidligere innspill, bl.a. ved å sette av noen koordineringsressurser og nedsette en arbeidsgrupppe for koordinering av innsats for forskning på klima, fattigdom og helse.
Spørsmålet er imidlertid om vi kan være fornøyd med situasjonen slik den er? Har vi kommet langt nok? Hva skal til for at UiB får til et tett samkvem mellom fagmiljøene, på tvers av fakultetene, slik at det potensialet som finnes ved institusjonen blir utnyttet og at Universitetet i Bergen får den synligheten som skal til for å være ledende på forskning og utdanning for å møte de store og komplekse utfordringene i dagens verden? Hvilke strukturelle endringer må i så fall på plass? Vi imøteser Grønmos og andres tanker om denne problematikken og ser gjerne at Universitetet og Universitetsstyret diskuterer disse spørsmålene. Det bør utvikles en tydelig og ambisiøs visjon for hvordan UiB skal fremstå, med tjenlige strukturer for å samle fagmiljø på tvers av disiplin- og fakultetsgrenser.
Etter intervjuet har vi fått mange tilbakemeldinger som tyder på at det er en betydelig utålmodighet med å komme videre og etablere møtepunkter for de ulike kompetansemiljøene, sentre og initiativ. Erfaring fra våre kontakter med NFR og fra departementsnivå tyder også på at den samlede kompetansen ved UiB, utenom velkjente sentre som Bjerknessenteret og Senter for Internasjonal Helse, er langt mindre kjent og synlig enn den burde være, og at fragmenteringen gjør at den store samlede slagkraften vi kunne få til ikke er mobilisert. Dette tror vi fører til at vi går glipp av betydelige eksterne finansieringsmuligheter.
Våren 2009 fremmet arbeidsgruppen for klima, fattigdom og helse, ved Helge Drange flere konkrete forslag til universitetsledelsen. Særlig gjaldt dette forslag om å bygge opp tjenlige strukturer for å samle innsatsen. Et sentralt moment var et forslag om å etablere et “UiB Initiativ for Globale Utfordringer”. En foreslo her å etablere et transdisiplinært rom for å samle flerdisiplinære, problemorienterte forsknings- og utdanningsaktiviteter, bl.a. via flere program og nettverk ved UiB, så som Bergen Summer Research School, NUFU og NOMA. Flere tilknyttede aktiviteter og prosjektgenerering kunne finne sted innenfor en slik konstruksjon. En slik organisering trenger tung ledelsesforankring, et tydelig mandat og ledelsesressurser. Det er ukjent for oss hva som har skjedd med eller er tenkt å skje med disse forslagene, og vi savner en diskusjon om hvordan en kan få etablert strukturer som bryter ned den eksisterende fragmenteringen.
Dette må komme som tillegg til den grunnleggende disiplinbaserte organiseringen ved universitetet. Vi er godt kjent med hvordan andre universitet har løst denne utfordringen og har etablert betydelige internasjonale tyngdepunkt ved tverrgående institusjonelle initiativ med imponerende akademisk slagkraft og eksternfinansierte ressurser. Vår ambisjon bør være på høyden med det beste som finnes, nettopp fordi vi har så mange sterke miljø i fagdisiplinene.
Forslaget som ble fremmet fra arbeidsgruppen i 2009 innebar også å sikre en bredere representasjon i arbeidsgruppen, trekke inn sterke miljø innenfor jus og humaniora, herunder menneskerettigheter og vurdere å etablere geografiske fokusområder. Utfordringenes bredde nødvendiggjør en tilnærming som også trekker tolkningsvitenskapene inn i vurderinger av årsaker, virkning, risiko og responsstrategier. Det er ønskelig at vi får en diskusjon om forslaget om en slik ny institusjonell mekanisme som inkluderer de sentrale fagmiljøene, programmene og initiativene for å bringe universitetet på et høyere nivå.
Behovet for å løfte denne tematikken er sterkere enn noensinne tidligere bl.a. i lys av den manglende evnen verdenssamfunnet viser i å håndtere utfordringene. Effekten av en slik organisering vil både kunne være faglig og utdanningsmessig fornyende, gi strategisk handlingsrom og ikke minst nye finansielle muligheter.
Klimaproblemet og de andre globale utfordringene er for komplekse, usikre og for intrikate til at de kan forstås innenfor snevre disiplinære grenser. Viktige problem kan ofte bare identifiseres og arbeides med i møtepunktet mellom fag. Ingen enkeltdisiplin kan f.eks. fange kompleksiteten i helseutfordringene under de hurtige miljøendringene og de store sosioøkonomiske og politiske endringsprosessene. Likeledes er utfordringene ved å etablere kunnskapsbasis for å løse planetens problemer utenkelig uten å rekke inn perspektiv fra humanistiske fagfelt. I denne sammenhengen må en trekke sammen krefter og kunnskap og øke mulighetene for kreativ forskning og utdanning både innenfor og mellom disiplinene.
Dette er også erfaringen fra etableringen av Bjerknessenteret som et tverrfaglig senter innenfor jordsystemforskning (Earth System Science) på tvers av flere av naturvitenskapene. Etableringen av en flerfaglig struktur i Bjerknessenteret som et faglig fyrtårn har vært en sentral suksessfaktor. På tilsvarende vis bør en skape en sterk struktur som sikrer møtepunkt og strategisk utvikling også når den naturvitenskapelige, samfunnsvitenskapelige, helsefaglige og humanistiske forskningen knyttet til de store globale utfordringene knyttes sammen og videreutvikles. Ikke minst er det nødvendig å trekke inn flerfaglig kunnskap og perspektiv for å utdanne unge mennesker som kan være i stand til å løse de globale utfordringene. Her har UiB store muligheter, men har vi tilstrekkelig framdrift?