I Hubro-artikkelen ”Tvilen som tar liv” forsøker Gudrun Urd Sylte å finne ut om antivitenskaplige holdninger i samfunnet kan føre til at liv går tapt. Utgangspunktet for påstanden finner hun hos den amerikanske vitenskapsjournalisten Michael Specter, og dokumentasjon finner hun i supplerende intervjuer med norske forskere. Konklusjonen synes å være at ikke bare er deler av befolkningen gjennomsyret av vitenskapsskepsis – til og med langt inn i forskernes og legenes egne rekker er det en gryende skepsis til kunnskap.
Dersom det skulle være riktig at tvil tar liv, er artikkelens budskap urovekkende. Men i hvert fall på vaksineområdet er enkelte av påstandene som fremsettes feilaktige. Rett nok er det korrekt at vaksinasjonsmotstand er et betydelig problem i USA, men å bruke amerikanske forhold som utgangspunkt for en diskusjon om norske forhold fører galt avsted. I Norge er det meg bekjent ingen leger som offentlig har tatt avstand fra vaksiner, og artikkelen setter i så måte opp en stråmann som skyteskive.
I politiske kretser i USA er argumenter like mye en handelsvare som et uttrykk for kunnskap. Det gjør at standpunktene til enkelte aktører kan bli ganske så fornøyelige, særlig når de gang på gang møter seg selv i døren. I Syltes artikkel blir blant annet den amerikanske presidentkandidaten Rick Perry utlagt som kunnskapløs klimaskeptiker. Og klimaskeptiker er han nok, men neppe på grunn av mangel på kunnskap. Han er nå midt inne i en kostbar valgkampanje og trenger sårt til støttespillere og penger, og da gjelder det om å holde seg inne med de styrtrike CO2-produsentene.
Perry er en lur rev, og velger sine standpunkt med omhu. Kan hende er det derfor han også er slik en ivrig forkjemper for HPV-vaksinen? Så tidlig som i 2007, som guvernør i Texas, utformet han egenhendig en lov som gjorde vaksinen obligatorisk for unge jenter. Begrunnelsen var at slik vaksinasjon garanterte for jentenes framtidige helse. For mange kom dette lovforslaget som en overraskelse. Perry er nemlig også kjent som en av de ivrigste motstanderne av president Obamas lov om helseforsikring til alle amerikanere. Hvordan han kunne være for noe (lovpålagt vaksine) som han var prinsipiell motstander av (lovpålagt helseforsikring) sto fram som uforståelig. Men selvmotsigelsen ble betydelig lettere å forstå da det viste seg at Perry, i forkant av lovforslaget, hadde mottatt store beløp fra ett av firmaene som produserte og markedsførte HPV-vaksinen. Og selvsagt utnytter en av hans konkurrenter om presidentkandidaturet, Michelle Bachmann, dette nå så pass aggressivt at Perry nylig ble nødt til å vedgå at loven var et mistak. I det lange løp kan det således koste mer enn det smaker å være lur som en rev.
Så i Perry har vi verken en genuin klimaskeptiker eller en ekte vaksinasjonsforkjemper, men en populist som værer lukten av penger og makt.
Situasjonen i Norge er langt fra så ille som i USA. Rett nok var legemiddelfirmaene som markedsførte HPV-vaksinene pågående i sin argumentasjon, og likeså var forskerne som hadde mottatt honorarer fra disse firmaene ivrige. Men slik jeg ser det, etter å ha fulgt debatten relativt tett fra sidelinjen, var diskusjonene rundt innføring av HPV-vaksinen likevel relativt balanserte, om enn med forutsigbare fronter.
Professor og overlege Ole-Erik Iversens uttalelser til HUBRO om HPV-vaksinasjonsdebatten i Norge kom derfor som en stor overraskelse. Iversen deltok selv i de offentlige ordvekslingene, og selv om han hadde nær tilknytning til vaksineprodusentene, var det aldri tvil om at han på den tiden, til liks med de andre debattantene, førte en god og trolig ubundet argumentasjon på kunnskapens premisser. Hvorfor han nå antyder at debatten i lege- og forskerkretser dreide seg om man var for eller mot vaksine, synes derfor uforståelig. Han påstår endatil at ”leger opptrer i falske klær når de går ut og advarer mot HPV-vaksinen”. Men hvor finner han alle disse vaksinefornektende legene som ”tar liv”? Selv klarer jeg ikke å komme på en eneste.
Det er riktig at det var mye debatt rundt spørsmålet om vaksinen skulle innføres som en del av det norske vaksinasjonsprogrammet. Men å påstå at dette var en debatt for eller mot vaksinen, er feil. Spørsmålet dreide seg derimot om kunnskapen man hadde var av god nok kvalitet til å anbefale massevaksinasjon, eller om man skulle utsette vaksineoppstart til man hadde bedre kunnskap. Bioteknologinemnda pekte blant annet på det problematiske ved at en stor del av forskningen utført av norske forskere var finansiert av vaksineprodusentene. Nettopp derfor ønsket de seg mer produsentuavhengig forskning. De som framhevet behovet for mer forskning var således nettopp de legene som hadde tatt på alvor Iversens refleksjon over at ”selv om en er lege, så kan en ikke alt om vaksiner”.
At redaktøren for Tidsskrift for den norske legeforening samt Kreftregisterets og Bioteknologinemndas ledere skulle være vaksinemotstandere, slik Iversen indirekte insinuerer, ville helt klart vært oppsiktsvekkende og skremmende. Men heldigvis, disse aktørene er ikke representanter for ”tvilen som tar liv”. Tvert imot argumenterte de strengt vitenskaplig når de påsto at det var behov for mer dokumentasjon rundt vaksinen. De var altså verken vitenskapsfiendtlige eller vaksinemotstandere – de hilste vaksinen velkommen, men ønsket mer kunnskap gjennom iverksettelse av forskningsprosjekter. En rekke andre leger og forskere sto på samme linje som disse tre. Ulike underforeninger innad i Legeforeningen hadde også ulikt syn – for eksempel tok Norsk forening for allmennmedisin standpunkt mot innføring av vaksinen, mens Norsk gynekologisk forening, hvor Iversen er medlem, var for. Men dette gjør ikke dermed norske allmennleger til vaksinemotstandere, verken i HPV-tilfellet eller på generell basis. Og motsvarende må vi vokte oss vel mot å insinuere at norske gynekologer er kjøpt og betalt av HPV-vaksineprodusentene. De ulike aktørenes standpunkttaking kan trolig begrunnes med noe så ukontroversielt som faglig perspektiv og profesjonelt ståsted.
Genuine klimaskeptikere og vaksinasjonsmotstandere finnes nok, også i Norge. Men å hevde om forskere og leger som tar del i et ordskifte på vitenskapens egne premisser at de er ”tvilere som tar liv”, er utilbørlig. Budskapet fra vitenskapsfilosof Ragnar Fjelland, at ”vitenskapen må vise frem usikre moment, og tåle kritikk”, er evig gyldig. Knebler vi den vitenskaplige debatten ved å fornedre dem vi er uenige med, kveler vi til slutt vitenskapen, både som ide og aktivitet. Vitenskapen må verne om, ikke vrake, tvilen og tvileren. Motsatt den tvilende forskeren, er vaksinasjonsmotstanderen og klimaskeptikeren troende, ofte på fanatisk vis, og det er således ikke tvilen men – for å relatere til Syltes overskrift – troen som tar liv.
Dette betyr selvsagt ikke at tro er et uvesentlig element ved kunnskap. For å få fram en viktig distinksjon i trosbegrepet kan det være nyttig å skille mellom ubetinget og betinget tro. Det er den ubetingete troen, den troen som ikke vekter ulike kunnskapskilder mot hverandre, som er vitenskapsfiendtlig. Den betingete troen, som framkommer etter en grundig vurdering av kunnskapen man har tilgjengelig, bygger på vitenskaplige premisser og er således en forutsetning for at instrumentelle fag som medisin, klimaforskning og pedagogikk skal kunne omdanne kunnskap til tiltak.
For HPV-vaksinens del nådde Norge skjæringspunktet mellom tvil og betinget tro høsten 2009 da vaksinen ble innført som en del av vaksinasjonsprogrammet. Ny forskning ville helt sikkert kunne avklart en del av de viktige ubesvarte spørsmålene som fortsatt hersker rundt vaksinen, men samtidig var det en viss risiko for at liv og helse kunne gå tapt dersom det ble ventet for lenge med å innlemme vaksinen i vaksinasjonsprogrammet. Trolig gjorde politikerne den gang en klok og veloverveid beslutning, og trolig kommer vaksinen til å være til gagn for norsk kvinnehelse. Dessverre vil det ta lang tid før det er mulig å få avgjort om denne tvilen kan omdannes til betinget tro eller ikke. For først om 10-15 år oppnår de vaksinerte jentene en alder hvor livmorhalskreft eller dens forstadier vil kunne oppstå.