Universitetet i Bergen profilerer seg sterkt som forskningsuniversitet, jf. senest rektors kommentar til den siste QS-rankingen i På Høyden 5.9. Det er all grunn til å glede seg og arbeide videre etter evne for å styrke vår posisjon. Men trekker alt som blir gjort i den retningen?
Et særlig vitalt forskningsliv innenfor Bergens-filologien har lenge utfoldet seg omkring professoratet i russisk litteratur, med Jostein Børtnes og hans kollegaer og elever som drivkraft. Den fremste av disse, Ingunn Lunde, har siden 2002 vært midlertidig professor og leder for flere eksternt finansierte prosjekt som har styrket både forskningsfinansieringen ved hennes fakultet og universitetets gode internasjonale profil. Hennes CV for øvrig er imponerende. Hun søkte og ble innstilt som nummer én av en internasjonal komité da professoratet etter Jostein Børtnes ble utlyst. Men fakultetet vedtok i fjor høst at det ikke skulle skje tilsetting i stillingen. Dette vedtaket er nylig bekreftet av universitetsstyret.
I et brev av 11.02. d.å. til Forskerforbundet opplyser Det humanistiske fakultet at ”UiB er […] av den oppfatning at vi har grunnlag for å si opp Lunde som følge av at oppdragsinntektene bortfaller”, og at hun heller ikke har krav på fortrinnsrett til ny stilling eller ventelønn til hun får en slik. Fakultetet viser her til Tjenestemannsloven § 10 nr. 1 fordi arbeidet hennes bortfaller når oppdraget er slutt. Slik vi forstår fakultetet, legger det til grunn at da hun gikk over i en slik oppdragsfinansiert stilling, falt de rettighetene hun hadde som professor ansatt ved UiB bort. Forskerforbundet er ikke enig i dette, og viser til at det ikke er noe som tyder på at Lunde var innforstått med at stillingsvernet hennes falt bort da hun tok dette oppdraget.
Vi skal ikke ta stilling til hva som er riktig tolkning av loven i denne sammenhengen. Uavhengig av det mener vi at en slik oppsigelse vil vere en uklok og ulykkelig beslutning av UiB. Ikke bare medfører den at Ingunn Lundes formidable innsats for UiB vil være over når det internasjonale prosjektet hun leder er fullført neste år. Den gir også et særdeles dårlig signal når det gjelder UiBs evne til vedlikehold av faglig spisskompetanse og vitenskapelig kvalitet, når det gjelder satsing på eksternt finansiert forskning, og når det gjelder personalpolitikken generelt.
Hvis det er slik at de av de ansatte som skaffer eksterne midler og selv går inn i eksternt finansierte forskningsoppdrag, skal oppleve at det blir brukt som en grunn til å frata dem det stillingsvernet de har som ansatte ved UiB, tror vi mange vil betakke seg for å gjøre en slik innsats. Og hvis UiB skal stå for en slik bruk og kast-holdning til framstående forskere som har gitt tunge bidrag til utviklingen av sine fagområde og til universitetets omdømme, er det grunn til å tvile på om UiB har en personalpolitikk man kan vedkjenne seg.
Vi spør fakultetet, men ikke minst universitetets styre og ledelse: Er det virkelig slik man realiserer tanken om Universitetet i Bergen som internasjonalt forskningsuniversitet av høy kvalitet?