258 jusstudenter har opplevd sitt ”lille Bjugn”. Først massiv forhåndsdømming fra UiB og Juridisk fakultet. Dernest fire og en halv måned i vanære og uvisshet, med trussel om inntil ett års utestengning fra studiet. Så omsider, Den sentrale klagenemnds frifinnelse. Studentene var ikke skyldige i fusk likevel! De fyndige frifinnelser viser det absurde i å trekke hver 7. jusstudent ved UiB inn for straffedomstolen, for noe som i verste fall kunne være småfusk i form av triviell lekseavskrift. Frifinnelsene indikerer også det selvfortreffelige og autoritære ved å forenkle problemene med fakultetets rigorøse lekseregime til et spørsmål om disiplin og straffeforfølgning.
UiB/fakultetets juridiske dømmekraft kan neppe sies å stå til laud. Allerede da saken sprakk 16.04 var det forholdsvis lett å se at dette bar galt av sted – UiB hadde ingen sak. Men UiB-lederne virket for intense til å lytte og tenke. Det hvilte noe innbitt rettroende over dem, som minnet om politijuristene ved arrestasjonene og massemistenkeliggjøringen i Bjugn (der heller ingen ble dømt).
I ettertid er det spesielt å se de sterke utsagn fra UiB-lederne og deres klakører. ”En meget alvorlig sak”, konkluderte rektor Grønmo uten engang å ha hørt motparten (BT 16.04). ”Universitetet har avdekket omfattende juks”, nikket ”På Høyden” (16.04). ”Beklagelig at det finnes så stor grad av antatt juks”, istemte prodekan Strandbakken (tv2nyhetene.no 16.04). ”Jukserne må selv ta straffen”, opplyste jusstipendiat Marthinussen (BT-kronikk 22.04). Eller hva med denne fra psykologiprofessor Raaheim: ”Kan vise seg å være tidenes juksesak” – idet han sidestilte leksejuks med plagiering og forfalskning innen forskning! (BT-kronikk 26.04). Tidenes akademiske juksesak, du store alpakka. Og så var det ikke engang leksejuks…
Realitetsorientering var heller ikke yndlingsøvelse blant UiB-lederne. I virkeligheten kunne sakene vært løst på en enkel, rask, billig, effektiv, betryggende og hensynsfull måte: ved uformelle innskjerpelser, tilrettevisninger og advarsler, samt forbedring av studiereglementet og generell studentinformasjon. Men UiB-lederne forsvarte straffeforfølgningen med at dette var absolutt eneste mulighet (dekanus Nordtveit i ”Injuria” nr. 3 2008); prodekanus i bt.no 01.09; rektor og dekanus i BT-kronikk 15.09). Henrettelse eller null reaksjon, altså – there is no alternative; – som f.eks. å gi en smekk over fingrene og stramme opp regelverket.
Saken var en skandale lenge før klagenemndens frifinnelser. Men noe av det verste har vært UiB-ledernes uttalelser i etterkant. Sakens tapere nekter liksom å belite seg. Etter UiBs forhåndsdømming er det tid for etterhåndsdømming av de frikjente studenter.
For det første gir UiB-lederne offentlig uttrykk for skepsis mot avgjørelsene til UiBs egen klagenemnd (f.eks. rektor og dekanus i BT-kronikk 15.09; rektor i StudVest 03.09; dekanus i ”På Høyden” 01.09, i tv2nyhetene.no 02.09; prodekanus i bt.no 01.09, i ba.no 02.09). Denne opptreden reflekterer neppe verdens beste rolleforståelse.
For det annet gav UiB-lederne villedende informasjon om innholdet i klagenemndens vedtak. ”Fusk, men ingen sanksjoner”, lød UiBs pressemelding (01.09) – ifølge rektor hadde klagenemnden fastslått at ”det studentene har gjort, er fusk”. Dette er en sannhet med så store modifikasjoner at det nærmer seg løgn. Folk forbinder ”fusk” med noe klanderverdig, ikke med slikt objektivt fusk uten subjektiv skyld som klagenemnden konstaterte. I tillegg desinformerte rektor ved å beskylde advokat Mellbye – som i motsetning til rektor hadde tatt poenget – for nettopp ”desinformasjon” (Studvest 03.09). Rektoral desinformasjon i annen potens!
Enda mer desinformerende var prodekanus: ”Det er viktig at folk ser at dette ansees som juks. De har ikke gått fri for det, men de slipper sanksjoner.” (ba.no 01.09, jf. bt.no 01.09). Mens realiteten er at studentene har ”gått fri”. Det er bare å lese innenat: Klagenemnden (1) avslår å kjenne dem skyldig, og (2) åpner uttrykkelig for at frifinnelsesgrunnlaget er manglende subjektiv skyld. Stort friere kan ingen gå. Subjektiv skyld er et nødvendig vilkår for straffbarhet. Er ingen skyld konstatert, er tiltalte ”gått fri”. Dette er elementær juss. Prodekanus fusker med sannheten, forsettlig eller grovt uaktsomt (hvis han er riktig sitert).
UiB/Juridisk fakultets håndtering av juksesaken kan oppsummeres slik: Det var dårlig juss. Og det var dårlig politikk. Og det var dårlig oppførsel mot studentene.
I tillegg kommer den påfallende passivitet fra UiBs øverste styringsorganer sentralt og lokalt: Universitetsstyret, og Fakultetsstyret på Juridisk fakultet. Ingen av dem synes å ha gjort det grann for å gripe inn overfor rektors og jusdekanatets villmannsferd. Hvis uberettiget straffeforfølgning av 258 studenter ikke er viktig nok til å befatte seg med, hva skal man da med et styre?
Ifølge advokat Mellbye (BT-kronikk 06.09) er juksesaken ”først og fremst en sak som viser fundamentale svikt i ledelsen ved universitetet”. Han har dessverre et poeng.
Mellbye ”kan ikke forstå at ansatte og studenter ved UiB kan leve med en ledelse som verken respekterer studentenes grunnleggende rettigheter eller avgjørelser fra sine egne besluttende organer”. Igjen er det vanskelig å erklære seg uenig. Prodekanus vet å gi svar på tiltale: ”Flere gir meg beskjed om at jeg bør ta min hatt og gå. Men jeg har ingen hatt” (ba.no 01.09). Men han har vel lært å gå?