Av Marc Bezem, Anne Marit Blokhus, Olav Eldholm, Jarl Giske, Jan Petter Hansen, Peter M. Haugan, Johan Lillehaug og Stein Arild Strømme - De åtte instituttlederne ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet
Det går bratt nedover med UiB, men rektor er fornøyd
Rektor Sigmund Grønmo har mange ganger pekt på THES-rangeringen, der UiB har forbedret seg nesten 100 plasser de siste årene, som bevis på at kvaliteten ved UiB er oppadgående, mens det går motsatt vei for både UiO og NTNU. Problemet med denne indeksen er at den i meget stor grad er basert på omdømmevurdering. Den nasjonale databasen for statistikk om høyere utdanning, DBH, forteller imidlertid at UiB taper terreng både i forhold til de tre andre ”gamle” universitetene i Norge, og i forhold til hele universitets- og høyskolesektoren.
UiB har de siste årene tapt ett prosentpoeng årlig i vår andel av alle norske publikasjonspoeng. Om dette får fortsette også i neste rektorperiode, blir Tromsø snart et viktigere forskningsuniversitet enn UiB. UiB taper også sin betydning som nasjonal utdanningsinstitusjon. I hele denne rektorperioden har UiB hatt fallende andel av norske studenter og studieproduksjon.
UiB har dessuten falt fra å ha 33 % av EU-finansieringen ved de fire gamle universitetene i 2005 til å ha 10 % i 2008. Dette fallet koster UiB dyrt i form av både direkte og indirekte tap av forskningsmidler, ettersom finansieringssystemet i Norge belønner universitetene med om lag 2 kroner for hver krone vi mottar fra EU, og men bare med 17 øre for hver krone vi mottar fra Forskningsrådet.
Nedgangene er så klart ikke rektors skyld, men det er hans skyld at han ikke er opptatt av temaet og i stedet soler seg i glansen av THES-mystikken.
Totalt sett har UiB falt fra 19 til 15 % av de resultatbaserte omfordelingsmidlene (RBO) i statsbudsjettet disse fire årene, og vi kan lese av kurvene over at dette RBO-fallet vil fortsette de kommende årene på grunn av tidsforskyvningen i statsbudsjettet. Hver prosent koster UiB 13 millioner. Hadde vi klart å opprettholde nivået fra 2005 de tre neste årene, så hadde UiB hatt 98 millioner mer å fordele! Og verre skal det altså bli, før vi kan håpe på en forbedring.
At Grønmo i disse fire årene ikke har fokusert på denne trenden (har du hørt ham bruke disse kurvene som begrunnelse for å legge om virkemiddelapparatet ved UiB?) er i seg selv alvorlig nok til at UiB snarest må få en ny rektor. Vi kan ikke fortsette i fire år til som om dette ikke angår oss!
Økt polarisering mellom campusene, i stedet for samarbeid for å løse de store utfordringene
Vi opplever at UiB i disse fire årene, og i økende grad mot slutten av perioden, har blitt langt mer polarisert enn tidligere. Dette er en meget uheldig utvikling, ettersom ingen institusjoner med store ambisjoner kan ha råd til å ligge i strid med seg selv. Alle de store utfordringene Vestlandet, Norge og verden står overfor, så som klima, miljø, helse, ernæring, fattigdom og energi, er tverrfaglige av natur. UiB har ambisjoner om betydningsfulle bidrag på alle disse viktige områdene, og da må vi stå sammen. Rektors ambisjoner går ikke lenger enn til å utrede problemene, deretter skal det være opp til hvert miljø om de vil engasjere seg. Men det finnes få eksempler på at noe har vokst frem til en sterk forskningsenhet ved UiB bare ved hjelp av ildsjeler. Det er et ledelsesansvar å legge ressurser inn i fremtidige satsninger. Vi savner en ledelse som engasjerer seg i å bygge UiBs fremtidige kvaliteter.
I denne sammenheng beklager vi også at den sittende ledelse la ned instituttlederforumet som den forrige ledelse etablerte. Dette var den eneste felles møteplassen for UiBs instituttledere, den eneste plassen som forsøkte å skape felles forståelse for UiBs oppgaver og utfordringer og også forståelse for de ulike fagenes egenart. Med så store oppgaver som instituttlederne har, er det viktig å drive kontinuerlig opplæring og kulturbygging i denne gruppen. Dette har den sittende ledelse ikke sett tilstrekkelig verdi i.
Det er for lite fokus på karriereveiene til neste generasjon av forskere
Som instituttledere har vi, tydeligere enn de fleste, sett hvordan mulighetene for unge forskere har blitt vanskeligere de siste årene. Med begrunnelse i stadig strengere lover for midlertidige ansettelser, har UiB gjort sitt beste for å forsikre seg om at ingen skal kunne gli over fra midlertidige til faste vitenskapelige stillinger. Dette er vi i og for seg enige i, ettersom rekruttering til faste stillinger ved UiB bør skje i åpen konkurranse. Vi er imidlertid svært kritiske til at universitetsledelsen ikke gjør mer for å tilrettelegge for attraktive og ikke minst forutsigbare karriereveier, ved å bidra til å bygge opp arbeidsplasser ved og rundt universitetet. I Grønmoperioden har UiB besluttet at Unifob ikke lenger skal være et redskap for ansettelse av prosjektansatte forskere. Men alternativ prosjektansettelse ved UiB, i de kritiske karrierestegene omkring postdoktornivået, er fortsatt svært vanskelig og preget av rekrutteringsfiendtlige prosesser. Unifob er bedt om å distansere seg fra UiB og ikke overlappe oss faglig, for å redusere konkurransen mellom UiB og Unifob. Men dermed har det også dessverre blitt langt vanskeligere å bygge en vitenskapelig karriere ved å alternere mellom UiB og Unifob som arbeidsgiver, uten at Grønmo har forsøkt å kompensere for dette! Vi er klar over at lovene som regulerer dette området er skjerpet inn, og ikke tilpasset universitetene sine behov. UiB-ledelsen er imidlertid passiv, både lokalt og i forhold til lovgivende myndigheter. Dette vitner om et kortsiktig perspektiv i forhold til å ta vare på unge forskere som ønsker å satse på en vitenskapelig karriere, og som ønsker forskningsmuligheter i Bergen for å kvalifisere seg til faste stillinger ved UiB. Det vitner også om manglende fokus på ”såkornet” UiB trenger for å bygge våre forskningsmiljøer framover. Det er nå akutt behov for oppmerksomhet på hvordan fremme, og ikke snarere hemme, karrieremulighetene for neste generasjons forskere, slik at flere blir boende i Bergen, fordi de anser at det finnes muligheter for kvalifisering til fremtidige faste vitenskapelige stillinger.
De fleste som tar sin doktorgrad de senere årene blir aldri fast ansatt som førsteamanuensis eller professor. Dette er en konsekvens av den veldige veksten i stipendiatstillinger. Men igjen er det en forsømmelse av UiBs ledelse å ikke arbeide for å tiltrekke eller selv initiere gode forskningsinstitutter rundt UiB. Her ligger vi veldig langt etter både UiO og NTNU. Det er derfor mye lettere for unge akademikere med forskerambisjoner å kunne bli værende i den byen de tok sin utdannelse i, de som de gjorde det i Oslo eller Trondheim. Mangel på forskningsinstitutter rundt UiB er en både en svakhet for ”forskningsuniversitetet”, for de unge som tar sin utdannelse her, og for byen og dens omland.
I denne sammenheng vil vi nevne UiBs forhold til byens næringsliv, som Grønmo først i det aller siste har begynt å vie særlig oppmerksomhet. Hittil har det vært forskere ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet som har vært mest fortvilt over de negative signalene UiB har sendt ut, men nå ser vi at studentene i Facebook-gruppen ”Humanister og samfunnsvitere for Reed” påpeker at det er innen humsam at arbeidsledigheten for nyutdannende er størst, og at det dermed også for disse fagene ville være gunstig med bedre kommunikasjon mellom UiB og kommende arbeidsgivere.
Har middelmådighet blitt godt nok?
Vi opplever at rektor, i sin sterke betoning av betydning av likhet for alle, indikerer at UiB ikke søker å etablere mekanismer for å støtte opp under de spesielt sterke miljøene.. De fleste av oss er middels gode, og det er viktig å tilrettelegge for at vi alle skal trives på jobben og arbeide hardt. Men det trengs også virkemidler for både å tiltrekke ekstra flinke forskere og dyrke frem den høyeste mulige kvalitet fra våre egne rekker. Dette kan vi ikke se at rektor er opptatt av! Han har i alle fall ikke tatt kontakt med oss for dialog om disse spørsmål. Her skiller han seg klart fra den forrige universitetsledelsen, som stadig minnet oss om at UiB hadde høye ambisjoner og at det var vår jobb (og ledelsens) å arbeide for å oppnå disse.
Derfor Reed
Vi oppfordrer hele UiB til å stille større krav til ledelse, og å tenke grundig over om ikke stafettpinnen nå bør overlates til Rolf Reed og hans team. Grønmo polemiserer mot Reed med overskriften ”hva vil Reed prioritere ned?”. Saken er imidlertid den at i Grønmos tid har ledelsens likegyldighet til kvalitet og innsats bidratt til at Stortinget i økende grad tildeler midler til NTNU og de andre universitetene, og mindre til oss. Reed er tydelig på at hans team vil sette faglig ledelse i fokus, og at han sammen med dekaner og instituttledere skal støtte opp under resultater og kvalitet i hele UiBs bredde. Reed påpeker også tydelig behovet for å styrke UiBs evne til å skaffe andre inntekter, for å supplere og kompensere for fallende statlige tildelinger. Dette vil etter vårt syn være en langt bedre garanti for breddeuniversitetet enn det vi hittil har sett fra Grønmo.