UiB vil ha likestilling i utvidet forstand

I et debattinnlegg i BT søndag 15. februar uttrykker Øistein Endsjø misnøye med at UiB har mottatt en pris fra Kunnskapsdepartementet for sitt arbeid for likestilling mellom kjønnene, og ber ledelsen om å levere prisen tilbake. Han evner åpenbart ikke å glede seg over de fremskritt som er gjort ved UiB med hensyn til kjønnslikestilling.

Undertegnede er leder for Likestillingskomiteen ved UiB, en komité oppnevnt av styret og med representanter fra ulike stillingskategorier, fagforeninger og studentene. Komiteen er uavhengig av ledelsen og skal verne og vokte om arbeidet for likestilling og mot diskriminering ved institusjonen. Det er fra dette ståstedet jeg skriver nå.

I sitt innlegg fortegner Endsjø de faktiske forhold. Som andre statlige organer er UiB pålagt en aktivitetsplikt når det gjelder kjønnslikestilling. Handlingsplaner for likestilling har vært et viktig redskap for UiB siden 70-tallet. I 2006 gikk imidlertid UiB over til å bruke betegnelsen bedre kjønnsbalanse nettopp for å presisere planens innhold, og helt i tråd med at likestillingsbegrepet med tiden hadde endret innhold. Samtidig ble det understreket at UiB skulle intensivere sitt arbeid mot alle former for diskriminering. Dette får Endsjø til å påstå at UiB har avskaffet sin likestillingspolitikk. Dette er en grunnløs påstand.

Den omtalte likestillingsprisen har som formål å bidra til en jevnere kjønnsbalanse i akademia. I begrunnelsen for at UiB fikk prisen heter det bl.a. at UiB ”viser stor tyngde i sitt likestillingsarbeid” og har ”opparbeidet særdeles god og detaljert kunnskap om likestillingssituasjonen ved egen institusjon”. UiB har gode resultattall å vise til de siste årene (bl.a. steg andel kvinnelige professorer i fjor fra 17 % til 20 %, og et flertall av de nye doktorene var kvinner).

Endsjø mener tydeligvis at arbeidet for likestilling mellom kjønnene går på bekostning av arbeid mot andre former for diskriminering. Kampen for likestilling mellom kjønnene er tvert imot en viktig del av kampen mot alle former for diskriminering. Kjønn er en strukturerende faktor i samfunnet, alle mennesker har kjønn. Vi må selvsagt arbeide mot alle former for diskriminering, men måtene og redskapene må ikke nødvendigvis være ensartede.

UiBs ledelse er selvsagt ikke uvitende om at begrepet ’likestilling’ nå ikke bare omfatter kjønn. I fjor ble det nedsatt en arbeidsgruppe for å vurdere prinsippene for organisering av likestillings- og antidiskrimineringsarbeidet, og komme med forslag til hvordan dette arbeidet kan styrkes. Også på dette feltet er UiB i forkant. Denne arbeidsgruppen skal også vurdere hvorvidt likestillingskomiteens mandat bør endres. Gruppens forslag vil bli gjenstand for en høring i løpet av året. 

Endsjø gjør et nummer av at ledelsen ved UiB er hundre prosent hvit, heterofil, og ikke funksjonshemmet. Samtidig kritiserer han prinsippet om representativitet når det gjelder kjønn. Forholdet mellom likestilling, mangfold og representativitet en komplekst og debatten rundt dette bør fortsette. Endsjø har nok rett i at en tallmessig 50/50 fordeling innenfor alle stillingskategorier ikke automatisk fører til likestilling mellom kjønnene.

Jeg tror ingen ved UiB har kunnet unngå å legge merke til at arbeidet for likestilling har hatt svært høy prioritet hos dagens ledelse. Jeg kan forsikre alle om at likestillingskomiteen ved UiB har møtt stor åpenhet og vilje hos Grønmo til å styrke arbeidet mot diskriminering og for likestilling i utvidet forstand. Endsjø vet at han er velkommen som dialogpartner, vi behøver konstruktive og saklige innspill til dette viktige arbeidet. Men prisen skal vi beholde.

Margareth Hagen
Leder for likestillingskomiteen ved UiB

  Leserinnlegget var også på trykk i Bergens Tidende onsdag 18. februar 2009.