Dette innlegget er foranlediget av rektors innlegg om at UiB satser på kvalitet. La meg først av alt slå fast at jeg mener at UiB har en dyktig rektor. Jeg har flere ganger vært meget kritisk til den retningen han leder UiB i, men jeg kan ikke nekte for at han er dyktig. Han er dyktig til å drive UiB i den retning han ønsker og han er en dyktig retoriker.
I det siste har rektor flere ganger hevdet at vi gjør det bra på internasjonale rankinger. Vi har tapt litt i det siste, men rektor hevder at dette kommer av feilrapporterte data om antall studenter ved UiB. Men UiB faller på alle hovedindeksene til Times Higher Education, ikke bare utdanning. Null poeng også for kommentarene om at vi gjør det stadig bedre i siteringer, ettersom dette er data fra noen år tilbake og fra databaser (Scopus og Web of Knowledge) som stort sett bare dekker naturvitenskap og medisin. Dog, som nylig påpekt avTor Eldevik og også av Jan Petter Hansen og meg i år og i fjor, så skyldes ikke disse opp-og nedturene på rankinglistene at UiB har endret seg så mye. Så la oss heller snakke om det som er viktig.
Strategien: Hva satser vi på?
Vi satser ikke på noe, sa jeg til På Høyden. Vi satser på kvalitet, sier rektor. Mon det. Men jeg liker retorikken! Gjennom hans rektorperiode har UiB avviklet den ene faglige satsningen etter den andre. På siste universitetsstyremøte fikk rektor og direktør saken i retur da de ville avvikle de siste gjenværende. Dette har skjedd flere ganger i universitetsstyret, men med en uinteressert rektor renner styrets ønsker ut i sanden. I stedet har rektor har stått i bresjen for en ny aula. Kanskje har rektor lagt for stor vekt på nytten denne aulaen vil ha under grunnlovsmarkeringen i 2014 og for lite vekt på etterbruksplanen. Statsråds Aasruds svar kan tyde på dette.
Tilstandsrapporten: Omfanget av eksternfinansiert forskning
Rektor sier at omfanget av den eksternfinansierte forskningen ved UiB har økt sterkt i det siste. Det høres jo veldig bra ut og burde stilne kritikken, men hvor er tallene som viser dette? Han nevner ikke flyttingen av porteføljer fra Uni Research til UiB de seneste årene. Vokser vi ved å spise våre døtre? Hurra eller null poeng?
Selvskudd nr 1: Destruktive mekanismer for mer forskning
UiB har valgt å inndra store summer fra hjemmeinstituttene til de som får tilslag på prosjektmidler fra Forskningsrådet og andre kilder. Bakgrunnen for inndragelsen er at alle universitetene i Norge mener at Forskningsrådet betaler mye mindre enn de reelle merkostnadene de eksternfinansierte prosjekter påfører institusjonene. Mens de andre institusjonene presser på for høyere satser, velger UiB å inndra det de synes de selv trenger fra instituttene. Forskere som oppnår tilsagn fra Forskningsrådet kan da komme i den uheldige situasjonen at de selv får mulighet til å gjennomføre sine planer mens instituttet de jobber på taper på det hele. Det merkeligste av alt med dette er at mesteparten av pengene ikke skal brukes til å styrke UiB sentralt. De blir omfordelt nedover, oftest til en annen grunnenhet ved UiB enn den som først mistet dem. Det har altså blitt bedre økonomi på institutt X fordi rektor har fått inndratt et beløp fra institutt Y fordi en Y-forsker har fått penger fra Forskningsrådet. UiB må slutte å legge ut økonomiske og psykologiske hindringer for dem som kan skaffe oss nye inntekter, ettersom alle trender tyder på at eksternfinansiering vil bli stadig viktigere for å opprettholde forskningen ved universitetene framover.
Selvskudd nr 2: Avvikling av en glimrende rekrutteringsmekanisme
UiBs ledelse blokkerer for nye utlysninger og tildelinger fra Bergen forskningsstiftelse (BFS). Dette er helt ubegripelig, så sant man ikke griper til konspirasjonsteorier og lignende. Trond Mohn har donert penger til en stiftelse som har som formål å gi UiB inntil 8 millioner kroner til å rekruttere akademikere, på betingelse av at vedkommende er svært dyktig og at vi virkelig ønsker dette selv. Rektor sier nei takk, det blir for dyrt[1]. Hva kan bli billigere enn å få 8 millioner i ekstra tilskudd til det vi selv ønsker å få til?
BFS har økonomiske muskler til å hjelpe UiB til å rekruttere 2-4 svært flinke unge mennesker hvert eneste år. I praksis betyr dette at de heldige instituttene ikke ville måtte ansette en annen person på normal måte, så dette medfører på sikt ikke økte kostnader til å drive UiB. Men det fører til at UiB kan tilby internasjonalt konkurransedyktige vilkår for å rekruttere flere dyktige professor. Det er ingen betingelser knyttet til fag eller problemstilling. Alt som kreves er at personen selv og instituttet ønsker dette (og det beviser instituttet eller fakultetet ved å legge en tilsvarende sum på bordet, stort sett i form av stipendiatstillinger, arealer og andre egenandeler) og at kandidaten begeistrer en ekstern faglig komite. Dette er en drømmegave som alle forskningsuniversiteter kan misunne oss. Tenk på langtidseffekten av at UiB kan trekke til seg 2-4 ekstraordinært dyktige personer årlig. La oss anta at bare 2 for året av disse vil velge UiB som sitt akademiske hjem i mange år framover. Det blir likevel 40 fremragende professorer etter 20 år. Det vil fremstå som et kvalitetsløft for UiB. Og det trenger ikke stoppe etter 20 år. Men det har allerede stoppet.
Jobb nr 1: en ny politikk for neste generasjon
Å ta imot alt BFS (og andre) har økonomisk evne til å gi oss av gaver for å tiltrekke oss nye enere, vil trolig være tilstrekkelig til at UiB vil forbedre seg betydelig de neste 20 årene. Det er dog neppe nok til å flytte oss så mye høyere opp på rankinglistene, for verden kryr av universiteter som allerede prøver hardt på å bli bedre.
Dette tiltaket koster veldig lite (utover å overvinne personlig motvilje). Det neste tiltaket kan imidlertid koste litt på kort sikt, men det er likevel helt nødvendig: nemlig å endre vårt syn på neste generasjon. Vi må ta inn over oss at vi lever i en tid med stor konkurranse om de beste. UiB må snarest avvikle de psykologiske og økonomiske hindringsmekanismene vi er alene om å ha overfor miljøer som lykkes med ekstern finansiering. Like fort må vi begynne å tenke helt nytt om arbeidsvilkårene til de som skal jobbe i disse prosjektene. Vi konkurrerer med all verdens gode universiteter, men like mye med lønns- og arbeidsvilkår utenfor akademia i Norge. Vi må tilrettelegge på helt annen måte for at unge mennesker skal tenke på UiB som en foretrukket karrieremulighet. Rektor og universitetsdirektør har omtalt denne gruppen som de uønskede midlertidige. Skal UiB være et viktig forskningsuniversitet, må vi ikke pønske ut mekanismer for å kunne kvitte oss med unge mennesker som sikter mot en forskerkarriere, men tenke gjennom hvordan vi kan legge om stillingsstrukturene slik at de kan være og føle seg ønsket. Det trengs en helt ny måte å tenke om dem på, og det vil sikkert måtte bety at UiB også må tenke annerledes om hvordan vi utnytter Uni Research som vårt virkemiddel for rekruttering. Se innlegg av Jørgensen og Aksnes.
Heller enn å tilrettelegge for nye inntekter og nye rekrutter har rektor omdirigert interne pengestrømmer. Rektors oppgave synes ikke å være å lede universitetet inn i nye muligheter, men snarere bakover til fordums tider. Det kan godt hende at mye var bedre før, men det hjelper ikke. Skipperen må styre skuta forover. Rektor skal berømmes for retorikken om at UiB er et forskningsuniversitet som satser på kvalitet. Nå må vi fylle dette med innhold.
[1] Det er ikke lett å finne offisiell informasjon om denne saken fra UiBs ledelse. Åpenhet er ikke et prioritert element i UiBs demokrati. Det siste jeg har funnet er formuleringen «Etter spørsmål fra Gry Kibsgaard orienterte rektor om forhandlingene om revisjon av avtalene med Bergen forskningsstiftelse og Bergen medisinske forskningsstiftelse. Styret vil bli holdt underrettet.» Dette står i referatet fra universitetsstyremøtet 16.2.2012 (sak 14, Eventuelt). Det har imidlertid ikke blitt noen utlysninger i år. Det skyldes ikke pengemangel i BFS. Rektor mener at det er utfordrende å motta gaver og at det burde være kompensasjoner til UiB sentralt i form av dekningsbidrag på toppen av gaven. Dag Aksnes og jeg var i fjor redd for at dette kunne føre til at rektor ville si nei takk til gaver, og det synes nå å ha skjedd. Kanskje dette leserbrevet kan føre til at rektor forklarer at jeg har misforstått, og at han ønsker BFS lykke til i arbeidet med å finansiere rekrutteringen.