UiBs strategi og personalpolitikk

Etter at “På Høyden” og eksterne media har hatt innslag om “Ingunn Lunde-saken” har undertegnede fått spørsmål omkring universitetsstyrets behandling av saken og vårt engasjement i denne forbindelse.

Bakgrunnen for dette er at det gjennom UiBs egne journaler ble kjent at saken var tatt opp i styret og bekreftet at det var undertegnede som hadde tatt initiativ til dette. Før vi fremmet saken for styret hadde vi i flere møter anmodet universitetsledelsen om å finne praktiske løsninger på saken.

Fordi saken er behandlet i lukkede møter velger vi etter anmodning fra styreleder foreløpig ikke å kommentere styrets behandling av saken. Dette til tross for at det er vårt inntrykk at den berørte part  – Ingunn Lunde – både ønsker og vil være tjent med en åpen saksbehandling.

I det følgende vil vi kort redegjøre for de overordnede grunnene til at vi fortsatt mener at den øverste ledelsen og om nødvendig styret ved UiB bør engasjere seg i saken dersom styret ved HF opprettholder et vedtak som vil innebære at Ingunn Lunde i løpet av kort tid vil motta oppsigelse fra UiB:

1. HFs beslutning om å trekke tilbake det professoratet Ingunn Lunde var innstilt til representerer et klart brudd på målsettingen om å videreutvikle UiB som et internasjonalt ledende forskningsuniversitet. Det er gjennom de praktiske enkeltvedtak at en organisasjon viser om den evner å realisere vedtatte mål og strategier. UiBs nåværende mål og strategiene med ytterligere fokus på kvalitet ble vedtatt av styret våren 2011. HF var ikke kjent med denne klare overordnede presiseringen fra styret da HF fattet sitt vedtak i Ingunn Lunde-saken. Ledelsen ved UiB bør derfor etter vår mening gripe inn og finne praktiske løsninger dersom ledelsen ved HF fortsatt finner det nødvendig å la fakultetets midlertidig trange økonomiske rammer overstyre universitetets langsiktige mål og strategier.

2. Uavhengig av den udiskutable kapasitet og kvalitet som Ingunn Lunde representerer, innebærer HFs saksbehandling og beslutning en uakseptabel personalpolitikk. Den undergraver etter vår mening det verdigrunnlag som styret og ledelsen ved UiB har nedfelt som en sentral forutsetning for en positiv videreutvikling av UiB. En videreføring av det personalpolitiske skjønn som hittil er utvist i denne saken vil skade UiB internt og vekke forbauselse eksternt.

Vi velger som sagt ikke å gå inn i enkelthetene i saken eller styrets behandling av den. Dette fordi det fortsatt er vårt håp at HF selv enten omgjør sitt vedtak eller anmoder universitetsledelsen om å medvirke til en konstruktiv løsning.