Det diskuteres tiltak på UiB i forbindelse med angivelig dårlig progresjon og gjennomføring i den såkalte forskerutdanningen. Som relativt nykreert phd – jeg disputerte i desember 2008 – håper jeg å kunne gi til beste noen erfaringer og tanker av relevans for saken.
Etter min mening er det på det rene at den styringsånd som akademia er blitt preget av i tiden etter at New Public Management ble introdusert i Norge – og som for eksempel viser seg i de begreper som er i sving i en debatt som denne om ”midtveisevaluering” – har gjort universitetslivet betydelig mer autoritært og hierarkisk. Jeg har vært ”ut og inn” av Universitetet i Bergen siden jeg tok hovedfag i 1991. Jeg tilbragte de fire siste av disse årene som stipendiat, og må spørre: Tror UiB i fullt alvor at en ”midtveisevaluering”, som tydeligvis i praksis skal bety at kandidater må frykte å bli sparket ut av sitt tre års stipendiatengasjemet etter halvannet år, skal bære positive frukter?
Så vidt jeg kan se, vil en av de største konsekvensene av et slikt tiltak bli at kandidatene tidlig i arbeidet tvinges til å sløse bort både tid og ennå ikke ferdigformulerte ideer for å gjøre seg presentable for en midtveiskontrollkomite. Vel, uansett hvordan det går med dette konkrete forslaget: Det virker ikke som om UiB skjønner noe om hvilke signaler som går ut til juniorene i systemet når denne ideen føyer seg til andre belastninger som er en del av hverdagen ”nederst”, ikke bare krav om rapportering og kontroll, men også nedprioritering hva angår for eksempel kontorplass, teknisk utstyr, muligheter til å bli hørt i faglige spørsmål, tilgang til støttefunksjoner i administrasjonen osv.
Det hører som kjent med til en hierarkisk rasjonalitet at de senest ankomne blir belastet med problemer ovenfra, og at livet i systemet selv gjør blind for nettopp denne logikken. Jeg har aldri snakket med en stipendiatkollega som ikke har opplevd tilfeller av absurd og ofte direkte saboterende symbolsk markering av vedkommendes lave posisjon. I et innlegg i sakens anledning spør Ann-Kristin Molde og Ingrid Birce Muftuoglu, som representerer PhD-kandidatutvalget ved Det humanistiske fakultet, forsiktig om det nødvendigvis er ”phd-kandidatenes skyld” hvis forskerutdanningen går dårlig. Etter min vurdering er den graden av høflighet som preger HF-kandidatenes milde spørsmål i seg selv symptomatisk for dagens akademiske reproduksjon av selve underposisjonen. Hvilken annen yrkesgruppe hadde forholdt seg så samarbeidsvillig, for ikke å si illevarslende underdanig, i en tilsvarende situasjon? Det er nemlig faktisk yrke og arbeid for voksne, høyt utdannede folk det dreier seg om, uansett om den nyetablerte retorikken om ”forskerutdannelse” og ”PhD-studenter” vil ha oss til å tenke at de det gjelder ”bare” er studenter.
Tror noen at slik innsosialisering i hierarkisk tenkning er måten å sikre fremtiden for akademisk frihet, kritisk tenkning, innovasjon? La meg for et øyeblikk bruke det akademiske vi: Er det slik at vi akademikere faktisk mener at disiplinerende autoritet, det som nå phd-kandidatene får se den skarpeste enden av, virker positivt i forskningsarbeid? Nei, jeg har aldri hørt noen mene at deres forskning har profitert på ”evaluering”, progresjonskontroll og strukturelt innebygde trusler om sanksjoner. Hvordan kan da denne tenkningen reproduseres, som her, i stadig styggere former? Jeg tror svaret er at det blant oss i dette tilfellet nettopp ikke dreier seg om en tenkning, men om en skremt innordnings- og selvoppholdelsesrefleks. Denne virker i varierende grad på alle nivåer, fra student til professor, og den blir verre i samme grad som akademia generelt blir satt under politisk ”evaluering” og leveringspress.
Når man har disputert og endelig er ferdig, ønsker man naturlig nok så fort som mulig å sprette opp på neste nivå, vekk fra juniorposisjonen. Noen går videre i systemet, andre går videre utenfor. Men lysten til å glemme hvordan det var ”der nede”, øker i samme grad som det viser seg at også neste trinn er under press. Å trekke opp stigen etter seg og ofre de senest ankomne blir da en nærliggende fristelse, men hjelper i virkeligheten ingen. Det er fristende bare å sitte stille i håp om at ”tiltakene” ikke skal ramme en selv denne gangen. Men både det faglige og administrative establishment ved UiB og andre institusjoner har ansvaret for å reaktivisere sin egen erfaring og viten om hvordan det faktisk er å arbeide som rekrutt. Da vil det ikke lenger være mulig å opprettholde det pinlige presset mot systemets nederste og mest sårbare sjikt.