Uni Global ferdigsortert. Hva nå for utviklingsforskning ved UiB?

Av Anne K. Bang, Bjørn Enge Bertelsen, Erlend Eidsvik, Bård Hekland, Randi Håland, Christine Jacobsen, Ann Kristin Kapedani , Kirsten Alsaker Kjerland, Åse Kvinnsland Kodal, Inger Måren, Nefissa Naguib, Kristin Holst Paulsen, Inger Thorsen, Terje Østigård 

I et kommuniké fra UiB-ledelsen ført i pennen av Tore Tungodden kan vi lese at ”Universitetet i Bergen ønsker å styrke sin satsing på utviklingsrelatert forskning. - Opprettelsen av møteplassen UiB Global blir et viktig virkemiddel for å få til ytterligere satsinger på feltet, sier rektor ved Universitetet i Bergen, Sigmund Grønmo.”

Symptomatisk nok er denne teksten om dannelsen av et nytt UiB Global på de delene av Uni Global som UiB ønsket, ikke underskrevet av direktør ved Uni Research. Teksten er dermed et passende symbol på en tilbakeføringsprosess preget av konflikter, dårlig og tvetydig kommunikasjon fra UiBs side om prioriteringer og uenigheter i UiBs styre om veien videre for dette feltet. Denne prosessen – som det kanskje bør skrives om i andre sammenhenger – skal vi la ligge nå. Mer interessant i denne sammenhengen er at ledelsen ved UiB nok en gang påstår at utviklingsforskning er noe det skal satses på.

Men hva består denne satsingen i? Etter å ha lagt ned et forskningsmiljø som ble opprettet for over 25 år siden (Senter for utviklingsstuder, senere Unifob Global og sist Uni Global) og som fikk svært god omtale i den eksterne evalueringen av enheten – en evaluering som UiB ba om, men valgte å se bort fra i overtagelsesprosessen  – må det etter vår mening mer enn fagre løfter og uforpliktende formuleringer til: Det kreves politisk vilje og ressurser. I kontrast til det som skjer på UiBs andre hovedsatsningsområde, marin forskning, har Uni Global i en tilbakeføringsprosess blitt sanert som tverrfaglig forskningsmiljø og UiB har i en sorteringsprosess vært eksplisitte på at de ikke ønsket å få overført vitenskapelig ansatte til UiB. Av de 9 som tilbakeføres til UiB, er 8 administrativt ansatte.

Vi er selvfølgelig klar over at utviklingsforskning ved UiB er mer enn aktiviteten ved Uni Global, men det melder seg noen prinsipielle spørsmål ved UiBs oppløsning av Uni Global og ”tilbakeføring” til UiB som krever oppklaring:

Hva består denne satsningen på utviklingsstudier i? Fraværet av ordet ”ressurser” i kommunikéet bærer ikke bud om noen satsning. Snarere nevnes at ”Det oppnevnes også et flerfakultært råd for UiB Global, som vil få hovedansvar for koordinering og initiering av flerfakultært samarbeid på området.” I fraværet av konkrete løfter om ressurser skal det altså i stedet dannes (nok) et organ – en opprettelse mer viktig som et universitetspolitisk signal om et skifte fra tverrfaglige til flerfakultære satsninger enn som en ”satsning”.

I kommunikéet kan vi videre lese at ”UiB skal videreutvikle UiB Global og dets forhold til Uni Rokkansenteret og gjennom bredt samarbeid styrke dette forskningsfeltet”. Det er grunn til å spørre seg hvorfor Uni Rokkan er blitt sentralt i UiBs satsning på utviklingsstudier. Er det meningen at utviklingsforskning – som skal organiseres under et flerfakultært råd – primært skal samarbeide mot Uni Rokkan? En må jo anta at UiB har en større organisatorisk og strategisk tanke bak å overføre en god del av forskerne ved Uni Global til Uni Rokkan – heller enn at disse i sorteringsprosessen fikk være med tilbake til UiB. Det gjør at Uni Rokkans rolle som en sentral node for utviklingsforskning og en viktig partner for UiBs satsning må klargjøres.

Hva vil UiB med det nye signalbygget Jus2? Her har Uni Global etter opprettelsen vært en del av et tverrfaglig, produktivt og dynamisk miljø. Men etter sorteringsprosessen og med utelukkende to bestanddeler av Uni Global igjen – CROP og Nile Basin Research Programme – forsvinner en god del av forskningsmiljøet rundt disse. I den offisielle åpningen av bygget i september 2009 talte rektor om hvor viktig det var å samlokalisere internasjonal orientert forskning  innen CMI, Uni og UiB. Hvordan forestiller UiB seg bruken av huset, og på hvilken måte vil UiB bygge opp igjen – eventuelt ikke bygge opp igjen – et aktivt tverrfaglig forskningsmiljø her?  

Alle disse uklarhetene omkring hva satsningen til UiB består i blir prekær, og kontrasten til UiBs andre hovedsatsingsområde, marin forskning, er så stor at det nærmer seg det parodiske. Kontrasten blir også grell sett i forhold til hvordan andre universiteter i Norge satser på tverrfaglig forskning: Ved UiO har SUM vokst fram til å bli et stort, dynamisk og tverrfaglig senter – ikke en ”møteplass” bygget på ”flerfakultært samarbeid” – med nesten 50 % finansiering fra sin universitetsledelse. Hvis det nåværende rektoratet unnlater å vise vilje – politisk og ressursmessig – til å satse på dette forskningsfeltet og, ikke minst, unnlater å gjøre klart hva de tenker om spørsmålene over, er tiden kanskje snart moden for å skrive en nekrolog over sentrale deler av utviklingsforskningen ved UiB.