For første gang siden jeg vandret inn i UiBs hellige haller i 1966 er jeg flau over å være tilnyttet mitt Alma Mater. Det begynte med at jeg i går først leste meldingen om stengingen av hjemmesiden for islamsk ikonografi i “På Høyden” og noen timer etter mottok jeg universitetsbibliotekar Bakkas reaksjon til universitetssamfunnet. Jeg må innrømme at jeg reagerte allerede på meldingen i “På Høyden”. Bakkas brev bare understreker betydningen av at vi nå sammen reflekterer over hva som er i ferd med å skje. Utover dagen forverret saken seg ved gjentatte nyhetsoppslag i NRK, og toppet seg på Dagbladets nettsider med et intervju med en herværende formidlingsdirektør som ikke var av det mest reflekterte slaget. Derfor disse tanker.
Ett spørsmål som er sekundert i dette inserat er i bunn og grunn politisk. Skal et fritt universitet la sin akademiske informasjonsvirksomhet styres av religiøse fundamentalister? Jeg vil minne om at den aktuelle sak for Norges vedkommende BÅDE hva angår initiering OG reaksjoner er profilert av små miljøer både på kristen og islamsk grunn som alltid har vært opptatt av at blasfemi bør være grensesettende for ytringsfriheten så vel som den akademiske frihet. (Jeg minner om at Øverlands berømte “blasfemiske” foredrag i sin tid ble holdt i Studentersamfundet i Oslo.) Men dette er altså ikke mitt hovedanliggende.
Det primære spørsmål for meg er av kunnskapssosiologisk karakter med utgangspunkt i spørsmålet om hva som er hensikten med at vi lar offentligheten få tilgang på nettet til historisk og annet kildemateriale. En hovedhensikt må være at Universitetet i Bergens hjemmesider skal være et repositorium av kjent kunnskap for allmennheten, på mange måter en moderne ekvivalent til de store leksika som pryder bokhyllene i mange norske hjem. Her kan menigmann gå for å avgjøre innbyrdes lekmannsuenighet om hva som er “korrekt”. Mangt et oppslag i Store Norske Leksikon og tilsvarende søk på universitetenes hjemmesider er blitt foranlediget av uenighet etter en omgang “Trivial Pursit” eller en quiz-kveld på puben.
I den diskusjonen som nå raser omkring avbildninger av Profeten Muhammed fremmes det påstander som allmennheten kan ha behov for å kontrollere korrektheten av. For eksempel påstander om at “Islamister har selv avbildet Profeten” eller at “Islamister har aldri avbildet Profeten”. Det universitetet nå har gjort er å fjerne en av mulighetene allmennheten inntil i forgårs hadde til å validere denne påstanden. Jeg kan ikke skjønne annet enn at formidlingsavdelingen i redsel for ett etter annet (kanskje mer VGs journalist enn folket i Gaza!) dermed grovt har sviktet vår oppgave som repositorium av kunnskap.
Bakka setter dette på spissen ved å spørre Rektor hvilke bøker universitetet i neste omgang ønsker fjernet fra bibliotekets hyller.
Analogier er oftest haltende, men tilgi en professor i sammenlignende politikk å mene at de likevel kan være interessante i en konsekvensetisk vurdering av om en handlig er rett eller gal. Mine tanker går til herrene George Orwell og Josef Stalin. Sistnevnte la stor vekt på stadig å revidere Sovjetencyklopedien ettersom Moskvaprosessene gikk sin gang. Den ene etter den andre som under revolusjonen var avbildet sammen med Lenin ble retusjert bort, bokstavelig talt - de ble ikke-personer. Stalin nøyde seg altså ikke bare med å kontrollere nyhetsbildet, han ville også sikre seg at propagandaens løgner ikke kunne avsløres i det leksikalske kunnskapsrepositorium. Målet var at sovjetmennesket ikke skulle kunne validere en påstand om at “Leo Trotsky var aldri del av den russiske revolusjon”. Orwell lar sin “helt” i “1984” ha som arbeid nettopp å være en slik “oppdaterende” leksikonmedarbeider.
Vi lever heldigvis ikke i det Stalin/Orwellske univers. Vi har altså ikke revidert vårt repositorium på kommando fra Storebror. Hvorfor da? Vi kan tenke oss mange “realistiske” begrunnelser for intellektuell unnfallenhet (eller feighet om man vil). Hensynet til våre troppers sikkerhet i Afghanistan, ønsket om at Norge skal kunne spille en rolle i Midtøsten, arbeidsmiljøet til antropologer på feltarbeid i muslimske land eller redselen for at VG skal skrive om Universitetet i Bergen. Hvorom allting er: Inntil for noen dager siden kunne Ola Nordmann på vårt universitets hjemmesider finne ut om det var sant at Muhammed noen gang er blitt avbildet i islamsk ikonografi, det kan han ikke lenger!
Intellektuell unnfallenhet på grunnlag av “realpolitiske” situasjonsvurderinger får røsten til en av Stalins samtidige til å runge i lillehjernen min. Realpolitikken var også dengang nobel nok: “Fred i vår tid”. Situasjonen var at Hitler hadde marsjert inn i det som var igjen av Tsjekkia i strid med Münchenavtalen og signatarmaktene mente det var best ikke å reagere. Røsten var Winston Churchills og stedet var det britiske parlament:
Dere hadde valget mellom vanæren og krigen.
Dere valgte vanæren og dere vil få krigen.”
Islamistiske og kristne fundamentalister appellerer til kunnskapsløse masser og forlanger samtidig at alle, også forskere, skal respektere dem. Tror noen av dere at vi vinner respekt ved intellektuell feighet? Hvilke muligheter har den kunnskapløse til å bryte ut av sin situasjon dersom også vi reviderer leksika?
Churchills ord murrer bare i lillehjernen for øyeblikket. Men allerede nå skammer jeg meg altså over å være ansatt på et sekulært universitet som reviderer Vitenskapen på Troens premisser.