I et svar til min kronikk, som igjen er basert på et debattinnlegg om forskerutdanningen ved HF, forsøker prorektor Anne Gro Vea Salvanes å framstille det som om stipendiatene står overfor et dilemma: enten bli ferdig med doktorgraden på normert tid mens man er tidlig i 30-årene, eller miste alle muligheter for en akademisk karriere. Men dette er å snu ting på hodet. Jeg er på ingen måte overbevist om at dette representerer et reelt dilemma for stipendiatene. Derimot står universitetet overfor et vanskelig dilemma: dersom det ikke produseres nok enheter (altså PhD-grader) betyr det strammere budsjetter. Utfordringen er naturligvis å forene dette med høy kvalitet på forskerutdanningen. Som jeg antydet i min opprinnelige kronikk tror jeg ikke det framlagte utkastet til handlingsplan for forskerutdanning ved UiB er spesielt velegnet til å løse dette dilemmaet i stipendiatenes (og kvalitetens) favør.
Prorektors stråmannargumentasjon
Det later til å ligge en del misforståelser til grunn for svaret fra prorektor, og disse er av en såpass grunnleggende karakter at det vil være av interesse å få dem oppklart.
Aller først vil jeg påpeke at Salvanes’ svar bygger på en feiltolkning av mitt innlegg. Hun utlegger (i anførselstegn, selv om det ikke er sitat fra kronikken) mitt budskap dit hen at det ikke er nødvendig eller ønskelig med endringer i dagens forskerutdanning ved HF. Dette har jeg aldri tatt til orde for. Tvert imot mener jeg at det er mye som kan og bør gjøres med forskerutdanningen ved HF og sikkert ved UiB ellers også.
For eksempel faller påstanden om at jeg ikke ønsker endringer i forskerutdanningen på sin egen urimelighet når Salvanes mot slutten av sitt innlegg skriver at mitt forslag om en organisert karriereveiledning for stipendiater vil bli innarbeidet i den endelige handlingsplanen.
Manglende faglig motivasjon for endring
I mitt opprinnelige innlegg etterlyste jeg et dokumentert behov for «grunnleggende endringer ut fra et faglig synspunkt», men prorektor later til å ha oversett det avgjørende ordet «faglig». Det er på dette punktet at forslaget til handlingsplan og Salvanes’ innlegg uttrykker en kritikkverdig systemtenkning. Jeg er absolutt for faglig motiverte forandringer i kurstilbud, veiledning og administrativ støtte til stipendiatene ved UiB. Jeg er derimot skeptisk til endringer som primært synes motivert av administrative og budsjett-tekniske hensyn.
Ingen av Salvanes’ argumenter for endringer i forskerutdanningen er faglig motiverte. Prorektors argumenter dreier seg om samfunnets behov for kompetent arbeidskraft, behovet for å redusere frafallet og bedre gjennomføringstiden på forskerutdanningen, samt den enkelte stipendiats karrieremessige hensyn. Ellers begrenser hun seg til floskler som at det er viktig med «kreative utfordringer» fra «et sterkt og engasjert fagmiljø», og viktigheten av at alle stipendiater får «et likeverdig tilbud».
Salvanes og jeg er ikke uenige om at et kreativt og engasjert fagmiljø er viktig for stipendiatene. Jeg er derimot uenig med premisset for prorektors argumentasjon, nemlig at målene om kreative utfordringer og likeverdig tilbud for stipendiatene utelukkende kan nåes gjennom den foreslåtte handlingsplanen. Hovedpunktene i min kritikk er at utkastet til handlingsplan er skrevet i et institusjonsperspektiv, at det kun i liten grad tar høyde for fakultetenes ulike fagtradisjoner, og at det viktigste er å oppfylle produksjonskvotene.
Jeg kan ikke se at Salvanes på noen vesentlige punkt imøtegår denne kritikken. Tvert imot antyder hun at dersom HF ikke følger opp handlingsplanens linje, blir det verst for den enkelte stipendiat og for HF.
Motivasjon – hvorfor tar man en PhD-grad?
Prorektor skriver at jeg er «pessimist» fordi jeg antyder at personlig interesse og idealisme heller enn penger og prestisje er hovedmotivasjonen for å ta en doktorgrad ved HF. Dette dreier seg imidlertid ikke om pessimisme og optimisme, men om hvordan vi best kan beskrive virkeligheten til dem det gjelder, nemlig stipendiatene og potensielle søkere.
Når det gjelder lønn, skriver Salvanes at jeg «mener» at stipendiatlønnen er lav sammenlignet med lektorer i videregående skole. Dette er ikke noe jeg «mener», men et faktum som enkelt lar seg etterprøve; for eksempel vil begynnerlønnen til en lektor i videregående etter årets lønnsoppgjør ligge omtrent kr 34 000 over begynnerlønnen til en stipendiat. Jeg påpeker simpelthen at det finnes økonomiske og karrieremessige insentiver til å velge for eksempel en karriere i skolen framfor å satse på universitetet. Dette kaller Salvanes et «pessimistisk ståsted» og hun antyder at når jeg påpeker dette, stikker jeg kjepper i hjulene for universitetets rekrutteringsarbeid, og hindrer derved UiB i å oppfylle deler av sitt samfunnsansvar.
Jeg ønsker ikke å belære UiB om rekrutteringsarbeid, men det framstår som uklart hvordan UiB i stipendiatsammenheng kan konkurrere i forhold til lønn på det norske jobbmarkedet, uavhengig av hvor generøse stipendene er i internasjonal målestokk. Det er altså – selv innenfor HF-fagene – faglig interesse og idealisme som må antas å være hovedmotivasjonen for norske stipendiater. Da er det legitimt å påpeke mangler ved en handlingsplan som har til hensikt å bedre forskerutdanningen, men som ikke i tilstrekkelig grad vektlegger motivasjon.
Norske og utenlandske stipendiater
Interessant nok antyder prorektors argumentasjon at det er bedre med norske enn utenlandske stipendiater. Salvanes framstiller det som et problem at norske kandidater ikke når opp i konkurransen fra utlandet ved utlysning av stipendiatstillinger og forskningsmidler i Norge. Dette er selvsagt ikke et problem, verken for masterkandidatene eller for universitetet.
Utkastet til handlingsplan trekker stadig fram utenlandske forskningsuniversiteter som forbilder. Toppuniversiteter i USA, Storbritannia og andre land er ikke kjent for å betrakte dyktige, motiverte utenlandske forskerrekrutter som et problem. Ingenting kan vel være bedre enn at UiB og andre norske universiteter er i stand til å konkurrere om de beste forskertalentene på et internasjonalt utdanningsmarked?
Når det gjelder de norske kandidatene som i følge prorektor ikke når opp i konkurransen, hevder hun implisitt at masterkandidatenes høyeste ønske er å oppnå en stipendiatstilling. Det er imidlertid en feilslutning å anta at alle masterstudenter helst vil avlegge en PhD-grad og forfølge en akademisk karriere. Det kan være mange grunner til at en norsk masterstudent velger en karriere utenfor akademia, enten det er lønnsmessige forhold eller personlige interesser og motivasjon. Dersom man ønsker å rekruttere de beste kandidatene til stipendiatstillinger, bør derfor ledelsen legge opp til strukturer som er i samsvar med stipendiatenes reelle motivasjon.
Universitetets dilemma
Det nåværende utkastet til handlingsplan forutsetter at universitetets mål (rask og effektiv produksjon av enheter) også er stipendiatenes mål. Det er nettopp på dette punktet jeg har argumentert for at handlingsplanen kommer til kort. Det må skilles klart mellom hva som er best for den enkelte student (å velge rett karriere utfra egne forutsetninger og mål), hva som er best for forskningen (rekruttering av de dyktigste forskeremnene uansett nasjonalitet), og hva som er best for universitetsbudsjettene (oppfylling av måltall). Prorektor begår en kardinalfeil i sitt resonnement når hun blander sammen disse tre forskjellige elementene.
UiB står overfor et dilemma når man på den ene siden må ta hensyn til budsjetttekniske betraktinger i forhold til finansieringssystemet for høyere utdanning, og på den andre siden må ta hensyn til kvalitet, særtrekk ved de enkelte fag, og jobbmarkedet for nyutdannede PhD-kandidater. Dessverre gir utkastet til handlingsplan inntrykk av å favorisere det første settet med hensyn over det andre. Men dette er en kortsiktig løsning som neppe er ønskelig på lang sikt. Jeg tviler på at det er mulig å overføre modeller for forskerutdanning direkte fra ett fakultet til et annet. Hvorvidt et slikt forsøk ville være vellykket er et empirisk spørsmål. Men bør slike omfattende endringer som utkastet til handlingsplan legger opp til, iverksettes av rent budsjettmessige grunner?
Ubesvarte spørsmål
Dersom målet er høyere kvalitet, unnlater utkastet til handlingsplan å stille en rekke svært betimelige spørsmål. Hvorfor slutter en del stipendiater uten fullført doktorgrad? Har de sluttet som følge av jobbtilbud, endret motivasjon og lignende, eller på grunn av vanskeligheter og svakheter ved PhD-programmet? Hvor representative er egentlig 10-12 år gamle tall, altså tall fra lenge før de nåværende PhD-programmene og forskerskolenes tid? Og hvorfor kommer ikke veiledere og stipendiater mer til orde i utkastet? Hva trenger PhD-veilederne ved fakultetene og instituttene for å gjøre en bedre jobb? Hva kan gjøres annerledes med dagens ressurser, og hvilke endringer krever nye ressurser? Hvilke endringer ønsker stipendiatene for å stå bedre rustet i et jobbmarked som nok dessverre ikke er fullt så idyllisk som prorektor synes å tro?
Når disse spørsmålene nesten ikke blir tatt opp i utkastet til handlingsplan, bygger det opp under inntrykket av at planen primært er skrevet i et institusjonsperspektiv som i liten grad vektlegger det mangfold av fagtradisjoner og individuelle valg som finnes i forskerutdanningen ved UiB.
Jeg vil til slutt påpeke noe som muligens ikke kom godt nok fram i min kronikk «PhD-fabrikken»: ledelsen ved UiB fortjener hederlig omtale for å ha satt ned et utvalg for å vurdere helheten i forskerutdanningen. Det er imidlertid stor forskjell på et hederlig forsøk og en klar A-besvarelse. I sin nåværende form er handlingsplanutkastet svært lite egnet til å bedre forskerutdanningen ved HF. Gi oss gjerne endring, men la den være faglig motivert!