Rektorvalget er i gang. Vi skriver dette til dere som ikke har stemt, og dere som ikke har bestemt dere. Vi skal her oppsummere noen av forskjellene mellom de to rektorkandidaturene som er kommet til uttrykk i valgdebatten. Vi vil også vise hvorfor dere bør stemme på Sigmund Grønmo som rektor for en ny fireårsperiode og Berit Rokne som ny prorektor. Med i dette teamet er også viserektorkandidatene Kuvvet Atakan (for utdanning) og Astri Andresen (for internasjonale relasjoner).
Ett av temaene i valgdebatten har vært universitetets utvikling i denne rektorperioden – fra 2005 til 2008. Utfordrerkandidaten Rolf Reed hevder at resultatutviklingen har vært spesielt svak ved UiB i denne perioden. Vi har dokumentert at dette ikke er riktig. UiB har hatt solid framgang på de aller fleste områdene, både absolutt og relativt i forhold til de to andre store forskningsuniversitetene i landet. Vi har avansert nesten hundre plasser på Times sin rangering av universitetene i verden (THE), mens UiO og NTNU har gått tilbake henholdsvis 40 og 85 plasser. UiB har en bedre utvikling enn både UiO og NTNU når det gjelder andelen av nye doktorer og andelen av NFR-midler i landet. Når det gjelder andelen av publikasjonspoeng, har vi en like god utvikling som UiO, mens NTNU har en noe bedre utvikling.
På ett område er utviklingen dårligere ved UiB enn ved de to andre store forskningsuniversitetene. Det gjelder andelen av EU-midler til norske institusjoner, og med nåværende finansieringsmodell vil UiBs resultatmidler for forskning reduseres fra ca 240 millioner kroner i 2009 til ca 200 millioner kroner i 2010. Det er beklagelig, men det er ikke dramatisk – det utgjør 1,7 prosent av vårt samlede budsjett. Vi satser sterkt på å få flere EU-prosjekter, og den dårlige utviklingen er allerede snudd: De siste oversiktene fra NFR viser at UiB er det beste norske universitetet når det gjelder tilslagsraten i EUs 7. rammeprogram.
Dette må også sees i sammenheng med alle framgangene på andre områder. Ett blant mange eksempler er at UiB stilte seg i spissen for å få tilbake hvileskjærspengene, som var et kutt i basisbevilgningen fra 2006. Tilbakeføringen av disse pengene betyr over 30 millioner kroner mer til UiB i basisbevilgning hvert eneste år framover fra og med 2. halvår 2008. Universitetet er også midt inne i en meget offensiv byggesituasjon. Vi fikk gjennomslag for midler til nytt Odontologibygg i 2008, etter langvarig innsats, og på tross av forsøk på omkamp om prioriteringen av statlige bygg. Og i regjeringens krisepakke i januar fikk vi 30 millioner kroner til rehabilitering og utvikling av museumsbygningen.
De framgangene UiB har hatt, er basert på stor og langvarig innsats fra hele universitetssamfunnet. Vi mener at det er et lederansvar på alle nivåer å gi entusiastisk anerkjennelse for dette til fagmiljøene, de ansatte og studentene. Å spre mismot, særlig når det ikke er grunnlag for det, er et svært dårlig utgangspunkt for å tenke offensivt og gjøre det enda bedre i årene som kommer.
Vi inviterer til en offensiv dugnad for å gjøre det enda bedre. Det er full enighet om at universitetet trenger mer ressurser for å kunne utvikle seg videre. Dette er et annet hovedtema i valgdebatten. Ikke minst dokumenteres dette av Risautvalget, som den nåværende universitetsledelsen oppnevnte. Utvalgets innstilling gir grunnlag for åpnere og mer oversiktlige prosesser knyttet til prioritering og fordeling av de ressursene vi har, men også for sterkere innsats overfor staten for bedre studieplassfinansiering, mer infrastruktur, større undervisningskapasitet og andre behov for større statlige bevilgninger. Det er enighet om at ingen av fakultetene kan få løst sine ressursproblemer fullt ut bare gjennom intern omfordeling ved UiB, og at det derfor er nødvendig å arbeide for mer ressurser til universitetet. Det er imidlertid uenighet om hvilken strategi som er best for å øke ressursene.
Vi mener at det er de statlige grunnbevilgningene som er grunnlaget for universitetets handlingsrom og langsiktige utvikling, og at det vil være svært uheldig å basere seg på at større deler av finansieringsansvaret for universitetene skal overføres til eksterne kilder og til næringslivet. Den eksternfinansierte forskningen skal økes, med NFR og EU som hovedkilder, og næringslivet som tilleggskilder, og for å få dette til, vil vi styrke de økonomiske og administrative støtteordningene for søknadsprosessene, og vi vil styrke samarbeidet med Unifob, CMR og andre miljøer utenfor universitetet. Dette kan ikke erstatte, men må komme i tillegg til nødvendig økning av de statlige grunnbevilgningene.
Særlig nå, i den internasjonale økonomiske krisen, er det lite realistisk å basere seg på økt finansiering fra et kriserammet næringsliv som hovedstrategi. Det er heller ikke lagt fram konkrete løfter om mer næringslivsfinansiering. Tvert imot må vi nå invitere til offensiv og langsiktig tenkning på kunnskap og kompetanse i statens krisetiltak, blant annet gjennom flere fullfinansierte studieplasser. Vi har konkrete opplegg for dette, med særlig prioritering av MNT-fagene, men med en bedre økonomi for hele universitetet som samlet resultat.
Et tredje debattema er om UiB fortsatt skal være et breddeuniversitet, eller om vi i større grad skal konsentrere oss om noen prioriterte områder. Vårt svar er at vi skal ha både bredde og særskilte satsinger på områder der vi er spesielt gode. Vi skal fortsatt ha høyt prioriterte satsinger på utvalgte områder. UiBs sentrale avsetninger for slike områder er økt betydelig de senere årene. En av de nyeste satsingene finner vi i koplingen mellom områdene klima, fattigdom og helse.
Utviklingen av spesielt gode områder bygger på forskning over en større bredde. Som forskningsuniversitet skal vi ha forskning, forskerutdanning og forskningsbasert utdanning i alle fagmiljøene. Vi viderefører prinsippet om like mye tid til forskning som til undervisning for alle vitenskapelig ansatte og egne støtteordninger for frie, forskerinitierte prosjekter. Stjernøutvalgets forslag om tvungen sammenslåing av universiteter og høgskoler ville hatt som konsekvens at vi ikke kunne hatt forskning og forskerutdanning i alle fagmiljøene. UiB stilte seg i spissen for å få avvist dette forslaget og initierte i stedet et tettere samarbeid med de nærmeste høgskolene som selvstendige institusjoner. For dem som mener at UiB bør stå fast på denne linjen, er det tryggest å stemme på oss.
For å videreutvikle UiB som forskningsuniversitet må vi sørge for god rekruttering av nye forskere, som kan erstatte alle dem som nå går av i det kommende generasjonsskiftet. I valgdebatten er det enighet om at dette er en stor utfordring, men det er bare vi som har skissert et konkret opplegg for en helhetlig rekrutteringsstrategi for UiB. Denne strategien må bygge på et aktivt samspill med Unifob, CMR og andre forskningsmiljøer utenfor universitetet, den må legge vekt på stipendiatenes og postdoktorenes arbeidsvilkår og framtidsutsikter, med sikte på mer forutsigbare karriereløp, og den må se rekrutteringsutfordringene i forhold til det kommende generasjonsskiftet ved UiB.
Et sentralt tema i valgdebatten er studentenes krav til rektorkandidatene. Vi mener at vår linje når det gjelder ressurser, verdier og profilering av universitetet er den beste for studentene, og vi legger stor vekt på konkrete tiltak for utdanningskvaliteten og læringsmiljøet, med vekt på studentarbeidsplasser, evalueringer med god studentmedvirkning og synliggjøring av kandidatenes kvalifikasjoner, blant annet gjennom fagspesifikke bachelortitler. Vi er konkrete i vår støtte til studentenes krav om 11 måneders studiefinansiering og 20 prosent dekning av studentboliger. Vi vil støtte studentkulturen, studentorganisasjonene og studentdemokratiet på alle nivåer, ikke minst gjennom kollegiale organer med beslutningsmyndighet.
Et tema som har vært litt berørt, men som burde ha stått mer sentralt i valgdebatten, er det tekniske og administrative personalets betydning for universitetets virksomhet. Vårt utgangspunkt er at universitetets virksomhet og utvikling er avhengig av alle i universitetssamfunnet. Samspillet mellom de ulike gruppene er en forutsetning for god kvalitet i universitetets primære aktiviteter - forskning, utdanning og formidling. I vår programerklæring legger vi vekt på blant annet mulighetene for kompetanseutvikling og karriereplanlegging for alle grupper av ansatte, og betydningen av en personalpolitikk og et arbeidsmiljø som bygger på åpenhet og inkluderende holdning overfor alle. For øvrig viser vi til våre svar på de gode og viktige spørsmålene fra Toril Ivarsøy og Harald Åge Sæthre.
Forholdet til samfunns- og næringslivet har vært mye framme i valgdebatten. UiB har mye samarbeid med samfunns- og næringslivet omkring oss. For eksempel har vi i disse dager, som det første universitetet, undertegnet en langsiktig millionavtale med StatoilHydro, med fokus på grunnleggende forskning og basert på mangeårig samarbeid med begge de fusjonerte selskapene. Det er enighet om at UiBs relasjoner til omverdenen skal styrkes ytterligere, men det er bare vi som har skissert konkrete tiltak og klare premisser for hvordan dette skal skje. Som det første norske universitetet legger vi fram en handlingsplan for styrking av forholdet til omverdenen.
I valgdebatten har våre utfordrere møtt oss med slagordet at de vil ha handling – ikke handlingsplaner. En annen versjon av slagordet er at de vil ha handling – ikke refleksjon. Dette mener vi er dårlige slagord. For oss er det ingen motsetning mellom handling og handlingsplaner (eller refleksjon). Tvert imot: Gode handlingsplaner sørger for at handlingene blir målrettede og slagkraftige, gjennom god forankring i fagmiljøene og samordnet innsats fra hele universitetet. Begrunnelsen for at UiB fikk Likestillingsprisen for 2008 fra Kunnskapsdepartementet er nettopp at vi har en god handlingsplan, som er implementert på en effektiv og målrettet måte og med gode resultater. Likestilling har for øvrig også vært et tema i valgdebatten. Vi mener at vi har det mest konkrete programmet for de kommende årene – med vekt på utvidelse av likestillingsperspektivet og tiltak mot alle former for diskriminering.
En hovedoverskrift i vår programerklæring er at UiB skal videreutvikles som et internasjonalt synlig forskningsuniversitet. Dette har også vært et tema i valgdebatten, først og fremst gjennom uenighet om hvorvidt UiB fortsatt skal ha en egen viserektor for internasjonale relasjoner. Denne ordningen, som ble opprettet av det nåværende rektoratet, er det bare vi som vil videreføre. Vi mener at denne ordningen har vist seg å være svært verdifull, som et uttrykk for prioritering og profilering, og den blir også positivt omtalt i den nye stortingsmeldingen om internasjonalisering. Vi mener det vil gi et svært uheldig signal overfor omverdenen dersom UiB nå avskaffer ordningen med viserektor for internasjonale relasjoner.
Et tema som har vært noe framme i valgdebatten, men som etter vår oppfatning burde ha vært enda mer sentralt, er universitetets egenart og kjerneverdier. En av dem som har tatt opp dette er Jostein Gripsrud, som skriver i en kronikk: ”I Norge har vi i mange år hatt en stri strøm av reformer og reformforslag med mye av den samme retningen som ellers i Europa. Mye av dette har ført med seg helt nødvendige forandringer. Det som er et avgjørende krav til universitetets ledelse, er at de må vite når de må sette foten ned og når de ellers håndterer utfordringene konstruktivt uten å gi opp kjerneverdiene. Ryssdalsutvalgets ideer om eksternt styreflertall og ansatt rektor ble avvist, Stjernøutvalgets nedbryting av forskjellen mellom universitet og høgskoler ble avvist, kvalitetsreformen har blitt kritisk gjennomgått men langt på veg innført, forholdet til næringslivet er stadig godt og i positiv utvikling - med respekten for universitetets egenart som forutsetning. I UiB-valget er team Grønmo suverent tydeligst eksponent for denne typen kritisk og konstruktiv holdning.”
Til slutt vil vi minne om at ett av de aller mest sentrale spørsmålene i denne valgdebatten er spørsmålet om UiB fortsatt skal ha valgt rektor. Denne valgdebatten viser hvor viktig rektorvalget er, med muligheter for alle til å diskutere universitetets framtid og influere på valget av ledelse og retning for UiB. Rektorvalget får fram motsetninger, men virker samtidig samlende, fordi alle kan delta i debatt om hele universitetet – på tvers av fag, fakulteter og avdelinger. Rektorvalget sikrer ledelsen god legitimitet og forankring i fagmiljøene og blant ulike grupper av studenter og ansatte.
Dere som fortsatt ønsker valgt rektor også fra 2013, bør etter vår mening ikke stemme på kandidater som tror UiB ville være best tjent med tilsatt rektor. Dere bør ikke stemme på kandidater som har arbeidet aktivt for ansatt rektor allerede i 2009. Dere bør stemme på kandidater som har arbeidet for valgt rektor i 2009, og som vil arbeide for valgt rektor også fra 2013. Da er det vi som er alternativet for dere!
Vi håper dere vil stemme – og vi ønsker alle et godt valg!
På Høyden gjer merksam på at det er forfattarane, og ikkje redaksjonen, som har laga hyperlinkane i teksten. - Red.