Det er med glede jeg ser at rektor Sigmund Grønmo, UiB, ønsker velkommen debatten om Stjernøutvalgets som foreslår å slå sammen dagens institusjoner for høyere utdanning til maksimalt ti større universitet. Å rekapitulere prosessen bak etablering av et nettverkssamarbeid mellom fire av de større Vestlandsinstitusjonene, er også fint. Imidlertid er jeg ikke sikker på at det endrer ved sakens kjerne. Når jeg for egen del kort tid tilbake var nokså trygg på at honnørordene ’utvikling av særtrekk og fortrinn’ og ’sjølstendige institusjonar’ kunne være selvfølgelige partnere i arbeidet for å styrke høyere utdanning og forskning, er jeg ikke like sikker etter å ha lest utvalgets innstilling. At det i forkant av innstillingen ble lagt tid og krefter ned i å få på plass en nettverksavtale som nå kan sees i et annet lys, viser vel kanskje noe av kompleksiteten i saken. For utvalgets analyser og anbefalinger utfordrer til å tenke nytt. Noe som kanskje var intensjonen? Skal vi kunne unngå en ytterligere fragmentering av ressurser med fare for påfølgende svekkelse av kvalitet, vil det, ifølge Stjernø-utvlaget, fordre større universitet der ledelsen har mandat og mulighet til å tenke helhetlig. Nettverksmodeller er ikke sterke nok til å møte utfordringene. Innstillingen oppfordrer oss til å løfte blikket og se på hvilke muligheter som kan ligge nettopp i at flere institusjoner frivillig slår seg sammen.
Særpreg viskes ut
Høyskolene har i dag muligheter til å bli universiteter dersom de kan tilby doktorgradsutdanning og lovgivningen pålegger forskningsbasert undervisning både for universiteter og høyskoler. ’Kvalitetsreformen’ har gitt oss felles gradsstruktur, underlagt oss de samme kravene til kompetanse for de ansatte, samme kvalitetssikrings- og akkrediteringskravene og vi har samme finansieringssystem. Og hva har skjedd? Jo, med fare for å være tabloid: Høyskolesektoren har bygget ut sine master- og doktorgradstilbud; på universitetssiden har vi videreutviklet et rikt tilbud av lavere grads studier (slett ikke alle særegne for universitetet) for å kunne trekke til oss som vi ønsker å beholde gjennom hele studieløpet, gjerne frem til doktorgrad. Konsekvensene? Vi er blitt likere hverandre. Og vi konkurrerer om de samme studentene, lærerkreftene og ressursene.
Hva om vi forpliktet oss til en robust fremtid?
Hva om vi fulgte innstillingens råd? Et Vest-Norsk universitet som inkluderer både UiB og høyskolene (og kanskje NHH?) vil kunne tilby meget solide doktorgradsutdanninger. Det vil kunne sikre bredden i utdanningstilbudet på høyere grad samtidig som det vil kunne gi et rikt tilbud av treårige profesjonsutdanninger. Skal vi unngå at knappe ressurser spres på mange små og sårbare forskningsmiljøer, er det nødvendig med sterkere grep enn en nettverksmodell. Skal vi kunne snu utviklingen er det - igjen i følge utvaget – nødvendig at vi samles innen en større institusjon der ledelsen gis mandat og mulighet til å tenke helheltlig. Hvem som skal slå seg sammen skal baseres på faglige vurderinger og frivillighet.
Stjernø-utvalget har utfordret oss til å tenke nytt. Så langt har jeg ikke sett noen som har fremmet sterke argumenter for en alternativ løsning. Men det kommer kanskje?
Debattinnlegget stod først på trykk i Bergens Tidende27.02.08