Debatten som er dratt i gang om hvordan universitetet skal ledes, er interessant – men også lett å bli forvirret av. Det siste henger delvis sammen med bruken av motstillingen ”delt” versus ”enhetlig” ledelse. Jarl Giskes åpning av debatten 8.9. poengterer nettopp at UiB nå har en rektor som faktisk praktiserer en ”enhetlig ledelse” slik lovens intensjon også har vært og er. Han har overordnet fagpolitisk styring og leder dessuten universitetsstyret, mens administrasjonen sørger for at saker forberedes ordentlig og vedtak iverksettes. Dette representerer en form for regimeskifte ved UiB: Det er sannsynligvis første gang i min tid som ansatt ved UiB (27 år!) at rektor faktisk har denne intenderte styrende rollen fullt ut i praksis. Og når denne ideen endelig er realisert, er det altså noen som vil dele opp rektors nåværende sterke lederrolle som snedig erklærer seg som tilhengere av enhetlig ledelse. Det er sånt retorikken handler om.
Giske lar interessant nok spørsmålet om rektor skal ansettes eller velges stå åpent. Men overgangen til ansettelse ligger snublende nær posisjonen han formulerer. Dette framgår for eksempel av Alfred Halstensens og Rolf K. Reeds innlegg 22.9., hvor de slutter seg til Giske og dessuten erklærer seg som tilhengere av at rektor skal ansettes og ikke velges av de ansatte. Og mens Giske er nøye med å understreke at han ser for seg en ekstern person med vitenskapelig bakgrunn som leder av et fornyet universitetsstyre, lar Halstensen og Reed dette spørsmålet ligge åpent – for dem er tilsynelatende mindre viktig om styreledelsen overtas av de avdankede politikere, bondelagsledere og bankfolk Giske sier han vil unngå. Slik jeg ser det, er det altså ganske store og viktige forskjeller mellom posisjonene til Halstensen og Reed på den ene siden og Giske på den andre.
Uansett er det noen ganske grunnleggende aspekter ved spørsmålet som så vidt jeg vet hittil har vært mer eller mindre utelatt. De gjelder demokrati på to plan. Ledelsesformene er viktige for det første for demokratiet internt ved universitetet, og for det andre er de knyttet til universitetets rolle i og betydning for demokratiet i samfunnet.
Det er de vitenskapelig ansattes makt ved universitetet som manifesteres i rektorvalget. Rektor er en kollega som leder på vegne av og oppdrag fra sine peers. Bakgrunnen for denne enestående ledelsesutvelgelsen i en offentlig institusjon er en lang, internasjonal tradisjon for å legge avgjørende vekt på vitenskapens uavhengighet av alskens utenforliggende makter. Denne uavhengigheten er redusert ved avviklingen av Det akademiske kollegium og overgang til et universitetsstyre med sterkere ekstern representasjon – men rektors prinsipielle, overordnede styringsfunksjon på vegne av sine kolleger, består (i Norge) som en svært viktig markering av prinsippet. Rektorvalget markerer at vitenskapens frihet og utvikling er det vitenskapelige kollegiets felles ansvar, et ansvar vi av hensyn til vitenskapen og dens rolle i samfunnet ikke frivillig bør gi fra oss.
For universitetenes prinsipielle uavhengighet - som ikke betyr neglisjering av samfunnskontakt og arroganse overfor samfunnets behov - er også til beste for et demokratisk samfunn som helhet. Et universitet som styres utenfra har mindre muligheter til å være et laboratorium for innovasjon også på andre områder enn de naturvitenskapelige og teknologiske. En markert faglig selvråderett for universitetet er en viktig markering av institusjonell samfunnsmessig differensiering og slik en grunnleggende og umiddelbart anti-totalitær ordning.
Men hvem skal så kontrollere rektor? Dette var Giskes helt ut legitime spørsmål i innlegget 8.9. Svaret er ut fra ovenstående at kontrollfunksjonen uansett ikke skal overlates til et styre med ekstern ledelse. Det er vi, kollegene som valgte rektor, som skal utføre den viktigste delen av kontrollen - ved bruken av vår velgermakt, og ved bruken av universitetets offentlighet – som i denne debatten. Styrking av den interne offentligheten ved universitetet på ulike måter burde være en høyt prioritert oppgave av denne grunn.
Mange vil likevel mene at Giske stadig har et poeng: Liksom det fins institutt- og fakultetsråd, bør det i prinsippet også finnes et ”universitetsråd” som fungerer som rådene på lavere nivåer gjør i forhold til lederne der. Men dette er nå uten lovgrunnlag og universitetsstyret har overtatt etter det større organet som Det akademiske kollegium var. For min del kan vi gjerne få en diskusjon av hvordan en kan tenke seg et slags akademisk ”parlament” i vår tid. Universitetene er ikke lenger små eliteinstitusjoner der alle kjenner alle og avstandene er svært små mellom alle nivåer. De er til dels store lokalsamfunn med utrolig kompleks struktur og begrensede muligheter til å treffe rektor på samvirkelaget. Dette må det interne demokratiet reflektere.
Hva så med de faglige prestasjonsmålene, UiBs rangering på asiatiske lister over verdens beste universiteter etc? I mulig motsetning til for eksempel Halstensen og Reed vil jeg her uttrykke tillit til de vitenskapelig ansattes kollektive kunnskaper og fornuft, altså som kollegium. Jeg ser liten grunn til å tro at endret styringsmodell på rektors nivå har noe med saken å gjøre.
Det har derimot ledelsen på lavere nivåer. Overgangen til ansatte instituttledere – holdt i sjakk et stykke på vei av instituttråd – vil etter det jeg vet og tror bli en suksess med hensyn til faglige prestasjoner av flere slag. Dette henger sammen med at instituttstyrervervet alltid har vært en posisjon som i realiteten stort sett er blitt fordelt som en sur plikt noen bare må ta på seg. Det er svært sjelden reelle fagpolitiske strider omkring instituttstyrervalg – og valgene er med andre ord nærmest parodisk sandpåstrøing i forhold til helt uformelle prosesser (”noen har snakket sammen”). Rektorvalg er noe helt annet. Her har det flere ganger vært valg mellom fagpolitiske alternativer. Det var det også nå sist. Og så får vi se ved neste valg, vi som har den grunnleggende, demokratiske makten på Høyden. Enn så lenge, som svenskene sier.