Weben er blitt viktig i rekruttering av nye studenter. Signaler fra videregående skole tyder på at det er her søkerne skaffer informasjon. På mange måter er dette flott. Nettsidene styrer vi med selv, de kan oppdateres kontinuerlig og det koster lite å presentere noe her. Men hva tilbyr vi den interesserte søker? Her skal vi se på to, Kari som er interessert i IT og Ola som vil studere språk.
Utgangspunktet er en kamp om studentene. Vi kjenner til at mange kan ha svak bakgrunn og motivasjon. Derfor vil vi gjerne ha flest mulig søkere for å kunne ta opp bare de gode. Bak dette ligger en erkjennelse av at den kanskje viktigste ingrediens i et kvalitetsstudium er nettopp gode studenter. Vi har også håp om at grundig informasjon om de forskjellige studiene vil hjelpe søkerne til å finne noe som passer for dem, og at det igjen vil redusere frafallet.
Førstesiden til uib.no er dominert av nyheter. På siden slik den var fram til 15.12 var det intet om utdanning her. Nå er det kommet et bilde av to studenter med en overskrift ”Studere ved UiB”. Med tre korte setninger skryter vi litt av oss selv her. Men verken bilde eller tekst er klikkbart. Kanskje hadde det vært greit å ha en slik link, til sider der en dokumenterte at UiB tilbyr ”…solid vitskap og nyskapande forsking” og at ”UiB sine fagmiljø er internasjonalt anerkjende og gir deg fagleg tyngd og god kompetanse som er ettertrakta i arbeidslivet”?
For å komme videre må våre søkere klikke på den lille knappen ”utdanning” øverst på siden. Inntrykket er kanskje at utdanning ikke er så viktig for UiB siden det har fått en slik beskjeden plassering? Nå får vi anta at søkerne likevel går videre. På neste side gjentas et studentbilde, med samme tekst som på førstesiden. For øvrig er siden dominert av nyheter, kalender, m.m. – intet av spesiell interesse for søkere.
Øverst på siden finner vi en ny knapp om studietilbud. Vi får håpe at Kari og Ola finner denne. På neste side blir studietilbudene klassifisert som ”Humanistiske og estetiske fag”, ”Naturvitenskapelige og teknologiske fag”, osv. Kari er ikke helt sikker på hvor IT hører hjemme (svaret er flere steder) derfor bruker hun i stedet søkefeltet øverst til høyre på siden. Her skriver hun ”informatikkstudier”. Istedenfor å få en side med oversikt over IT-studier ved UiB får hun to tilfeldige artikler som de første to treffene (begge er av undertegnede, de er kritiske til norsk utdanning og er vel ikke akkurat det vi bør tilby studiesøkere?). Det neste innslaget er studiehåndboken for realfag 2003/2004.
Ola lurer også på hvordan han skal få opplysninger om språkfag, men trykker til slutt ”Humanistiske og Estetiske fag” og på siden som da kommer opp finner han enlink til ”Språkutdanningar”, deretter ”B. Sc. i engelsk”. Denne siden gir en kort og grei omtale av emnet, studieveier, hva en kan bli, m.m. Men det som kjennetegner denne informasjonen, og det som generelt gis på universitetets nettsider, er mangel på dybde. Teksten på ”Kva kan du bli”-siden er grei nok:
“Ein bachelorgrad med spesialisering i engelsk, kombinert med eit anna skolefag og praktisk-pedagogisk utdanning, vil gi undervisningskompetanse i skoleverket. Kandidatar med gode engelskkunnskapar er også å finne i mange andre yrke der kommunikasjon står sentralt, til dømes omsetjing, journalistikk, media, kulturformidling, reiseliv, marknadsføring, offentleg administrasjon og internasjonalt arbeid.”
Men en studiesøker hadde kanskje forventet noe mer? Det kunne vært intervjuer med studenter som gikk på studiet, som hadde tatt studiet, statistikk over hva studentene gjør etter bachelor, hvem som ansetter, og kanskje noen kommentarer fra en arbeidsgiver?
Kari har også klart å finne fram til informasjon om studiet i informatikk, der hun får omtrent samme type informasjon som Ola. Hun er interessert i å få informasjon om de fagene som inngår i studiet, men det eneste hun får er generell informasjon fra studieplanen. Det kan være greit nok, men studieplanen er laget for de som allerede er på universitetet, det er brukermanualen for studentene. Det er selvfølgelig lettvint å bruke det samme stoffet også mot søkere, men jeg skulle bli forbauset om Volvo, Nokia og andre som også selger produkter lager salgsinformasjon basert på manualene. Det Kari (og Ola) ønsker er en beskrivelse av kurset, hva en skal lære, hva en kan bruke dette til, hvordan kurset er lagt opp, m.m. En kan vise utdrag fra læreboken, eksempler på øvinger, linker til populærvitenskapelige artikler om emnet, m.m. Dette er ”agn”, med samme hensikt som brosjyrene fra Volvo, å skaffe kunder.
Et viktig poeng i all markedsføring er å møte kundene på sitt eget språk. UiB har valgt å bruke nynorsk overalt. Det har gitt diplom for nynorskbruk, men er ikke så veldig kunderettet. Med bare nynorsk kan signalet lett bli at all undervisning foregår på nynorsk, og kanskje studentene også er redd for å måtte skrive på dette målføret? Det kunne tenkes at UiB skulle ta arbeidet med å ha sider både på bokmål og nynorsk.
Om vi nå var på Web for å kjøpe en Volvo eller en Nokia vil vi få tilgang til enorme informasjonsmengder, brosjyrer, bilder, videoer, tekniske detaljer, spesifikasjoner, m.m. Men når valg av en mobiltelefon gjøres annet hvert år vil valget av et studium ofte gjelde for livet. Hvorfor skal vi da ikke tilby søkerne alt de trenger? Bak ”salgsinformasjonen” bør vi la den interesserte student kunne klikke seg helt fram til innmaten i studiene, til nettsiden for kursene. Men det er ikke mulig i dag, for denne informasjonen er gjemt bak et passord. Nå har det vel aldri vært gjort noe vedtak om en slik hemmeligholdelse ved UiB, det har kanskje bare blitt slik (”du vet denne dataen…”)? Er ikke dette litt svakt for et universitet?
Selv har jeg valgt å la all informasjon om det kurset jeg gir i Bergen (INF111) ligge åpent tilgjengelig utenom Studentportalen. Der kan søkere og studenter finne generell informasjon om kurset, forelesningsnotater, linker til artikler, tidligere eksamensoppgaver, m.m. Om noen skulle søke på ”kurs funksjonell Web design” på Google kommer linken opp. Og om Kari vil vite ”alt” om studiet får hun i hvert fall innsikt i dette kurset. Men også for dette kurset mangler ”brosjyredelen”, den biten der vi reklamerer for kurset og viser hvor interessant og viktig dette er.
Skal en møte ungdommen bør en kanskje ha ”kule” nettsider? Eller kanskje ikke? En kollega av meg påpekte at alle høyskolene viste basehopping i sine brosjyrer og reklamefilmer, uten at noen tilbød akkurat det studiet. Det å velge et studium er en viktig oppgave, langt viktigere enn å velge ny mobil eller bil. Sidene kan gjerne gjenspeile det. Derfor må vi gi søkerne all den informasjon de kan tenke seg, på en lett forståelig måte. I første lag bør søkerne få ”salgsinformasjon” om studier og kurs, i siste lag bør de få alle detaljer om kursene.
Til trøst er det ingen av de andre universitetene som tilbyr alt dette, men om vi skal sammenligne kommer nok UiB dårligst ut. På sidene til UiO, UiS, HiB og mange andre er det enklere å finne fram, mens NTNU er kanskje flinkest i å henvende seg direkte til potensielle studenter. Interessant nok fungerer ikke søkemuligheten på noen av undervisningsstedene.
Kanskje de ansvarlige mangler et kurs?
Kai A. Olsen (kai.olsen@ii.uib.no ) er professor II ved Institutt for informatikk, der han gir kurset INF111 Funksjonell Web design.