Det kanskje mest oppsiktsvekkende funnet i Rokkansenterets undersøkelse er at et flertall ved UiB synes å være for tilsatte ledere på instituttnivå. En skulle jo tro at å bevare ”demokratiet” på nettopp dette nivået er viktigst for majoriteten av oss. Det kan synes som om det unisone budskapet i utallige fagevalueringene det siste tiåret om at norske universiteter trenger en styrket faglig strategisk ledelse ikke bare har nådd fram, men også blitt akseptert. Dette tilsier at ordningen med tilsatte ledere på instituttnivå ikke må reverseres.
Denne uken bestemmer universitetsstyret hvilken ”rektor-modell” UiB skal ha i neste periode. Senere følger avgjørelser om fakultets- og instituttsnivå. Debatten i høst har omhandlet to forhold: i) hvorvidt universitetet skal ha enhetlig eller todelt ledelse og ii) hvorvidt rektor skal utpekes gjennom valg eller utlysing/tilsetting. Prinsipielt er dette to ulike spørsmål, men begrensninger i den nåværende universitetsloven gjør at mange debattanter behandler dette som et spørsmål. Universitetsloven synes å være i konstant endring og i et litt lengre perspektiv er det derfor ingen grunn til å innsnevre mulighetsrommet.
Enhetlig versus todelt ledelse
Spørsmålet om enhetlig eller todelt ledelse ble i denne runden først kommentert av Giske med oppfølginger fra blant andre Gripsrud, Grønmo og Bernt. I korthet gir Giske uttrykk for at UiB, i praksis, har innført enhetlig ledelse og at konsekvensen av dette bør være at enhetlig ledelse også stadfestes formelt. Dagens universitetslov krever i så fall ekstern styreleder i tillegg til at rektor tilsettes av universitetsstyret. Gripsrud gir Giske delvis rett i at rektor i praksis framstår som en enhetlig ledere:
”Det er sannsynligvis første gang i min tid som ansatt ved UiB (27 år!) at rektor faktisk har denne intenderte styrende rollen fullt ut i praksis”
I motsetning til Giske går Gripsrud ikke inn for å formalisere en ordning med enhetlig ledelse. Argumentet synes taktisk ved at dagens todelte ledelse gir rektor større makt enn formalisert enhetlig ledelse vil gjøre.
Bernt uttrykker en prinsipiell skepsis til enhetlig ledelse, men han mener at “delt ledelse” er misvisende fordi det gir inntrykk av at rektor og universitetsdirektør er to likeverdige ledere. Grønmo er også motstander av enhetlig ledelse, og uttaler i likhet med Bernt at delt ledelse ikke er dekkende og innfører følgelig begrepet “helhetlig ledelse”, der rektor og universitetsdirektøren utfyller hverandre. Uten en nærmere presisering av innholdet virker imidlertid dette tredje begrepet mer forvirrende enn avklarende.
Bernt uttaler at rektor har det øverste ansvar for hele universitetet og er en “arbeidende styreleder” som er i løpende kontakt med universitetsdirektøren, men som ikke har noe lederansvar nedover i systemet. Men det er nettopp dette mange ønsker og forventer av en rektor, og det er derfor ikke overraskende at tre av dekanene og en rekke instituttledere ønsker en formalisert enhetlig ledelse ved UiB. Behov for en rektor som har lederansvaret nedover heller enn oppover i systemet (som styreleder) vurderes som større. Ved UiB er det nå presisert at universitetsdirektørens ledelse er begrenset til den administrative virksomheten. Siden rektor ikke har noe lederansvar nedover synes det for mange uklart hvordan den faglige ledelsen da er organisert. Men det skal ikke stikkes under en stol at mange vitenskapelige tilsatte slettes ikke ønsker noen faglig ledelse da dette oppfattes som utidig inngripen i den akademiske friheten. Da framstår en uklar ledelsesordning bedre enn en klar ledelsesordning. Idealet som ofte uttrykkes er imidlertid en organisasjon med kollegiale overprøvende styrer på flest mulig nivå og for så mange enheter som mulig. Dette oppfattes av mange som den beste garantien mot ledelse og annen innblanding utenifra.
Representanter for fag som i hovedsak utøves som individuelle prosjekter ser naturligvis et mindre behov for ledelse enn representanter for fag hvor forpliktende samarbeid, teknisk personell og kostnadskrevende infrastruktur er nødvendige ingredienser. I sistnevnte tilfelle oppfattes ledelse som forutsetning, snarere enn trussel, for den akademisk friheten. Disse høyst ulike virkelighetene avspeiles i debatten og vi aner en gryende dyptgående splittelse i synet på hvordan UiB skal organiseres og ledes.
Rekruttering av rektor
Hvordan bør rektor rekrutteres? Flere innlegg som går inn for dagens valgordning seiler under en høyt hevet demokratifane. Gripsrud er ærligere:
”Det er de vitenskapelige ansattes makt ved universitetet som manifesteres i rektorvalget. Rektor er en kollega som leder på vegne av og oppdrag fra sine peers”.
Dette målbærer at det er de vitenskapelige ansattes makt som er viktig å bevare heller enn demokratiet. Riktignok har vi en valgordning som avviker fra Gripsrud sitt ideal. Nåværende universitetslov tillater at rektor kan velges av og blant andre enn de vitenskapelig ansatte, men den ulike vektingen av de stemmeberettigede er i likhet med idealet ovenfor grunnleggende udemokratisk. Argumentasjonen om at ”demokratiet” står på spill i spørsmålet om enhetlig ledelse og rekrutteringsformen for rektor er betydelig overdrevet. Heller enn rene demokratiske prinsipper vil nok de fleste mene at kompetanse må ligge til grunn for utnevning av rektor enten det skjer ved avstemning eller ikke. Så kan en være uenig om hvem det er som besitter den beste kompetansen.
Mange av dem som ønsker enhetlig ledelse ønsker også at rektor skal kunne velges. Fakultetsstyret ved Det juridiske fakultet har således vedtatt: ”Eit samrøystes styre bed om at det blir arbeidd for at universitetslova i framtida opnar for alternativ der ein kan velja einskapeleg leiing og likevel ha valt rektor.” Lite taler for at en bør gå i mot et slikt forslag. Også i dag går lovteksten et lite stykke på vei i den retningen dette fakultet ønsker:
”Styret kan vedta at rektor skal ansettes på åremål. Slikt vedtak må treffes med tilslutning av minst to tredeler av styrets medlemmer. Styret selv foretar utlysing og ansettelse av rektor. Ansettelsesprosessen må sikre at rektor har faglig og ledelsesmessig legitimitet, og at studentene og de ansatte blir hørt. Styret bestemmer om det skal foretas innstilling og hvem som skal innstille.”
At rektor må ansettes er her fastlåst, men loven gir styret stor frihet i å utforme prosessen som leder frem til utpeking av rektor. Det kan sikkert læres mye av hvordan dette gjøres ved tradisjonsrike og velrenommerte utenlandske universiteter. Den norske valgordningen for rektor er like lite universell som den er demokratisk.
Hva gjør vi så?
Det norske vitenskapsakademiet (DNVA) kommer i disse dager ut med rapporten ”Evne til forskning”. Her foreslås det to tiltak som løfter ledelsesansvar vekk fra universitetene og over til Forskningsrådet. Det ene er at Forskningsrådet må overta ansvaret for å gi driftsmidler til vitenskapelige personer som universitet og høyskoler selv ansetter. Det andre er at Forskningsrådet må ta ansvaret for evt. videreføring av SFFene etter at den 10-årige støtten fra Forskningsrådet faller vekk.
Bakgrunnen for disse forslagene synes å være en manglende tillit til at universitetene evner å håndtere denne type ansvar og ledelse. Forslagene viser med all tydelighet at norske universiteter har en lang vei å gå når det gjelder å utvikle evnen til å ta ansvar for egen virksomhet. Må vi likevel gjøres til autonome selveiende institusjoner som diskutert i Ryssdalutvalget for å klare dette? Som tiltak påpeker DNVA også et klart behov for å styrke den faglige ledelsen ved universitetene, men det virker som om DNVA har resignert og mener at flytte faglig avgjørelsesmyndighet vekk fra universitetene er mer fremmende for vår evne til forskning.
I likhet med sist gang spørsmålet om ledelsesmodell var til behandling ser jeg også i dag et behov for å videreutvikle universitetenes evne til forskning og utdanning, blant annet gjennom en utvikling av modellen for enhetlig ledelse med tilhørende ansvar. Spørreundersøkelsen i regi av Rokkansenteret styrker min oppfatning av at vi er på rett vei. Men vi har i dag fagmiljøer som er svært splittet i synet på veien videre. Også de som uttrykker et ønske om enhetlig ledelse lander på litt ulike varianter når det gjelder utpeking av rektor. Det tilsier at tiden ikke er inne for å endre ledelsesformen på øverste nivå. Jeg lander derfor på fakultetsstyret ved Det juridiske fakultet sitt forslag: ”Eit samrøystes styre bed om at det blir arbeidd for at universitetslova i framtida opnar for alternativ der ein kan velja einskapeleg leiing og likevel ha valt rektor.” Men føyer til at universitetsstyret også må få utredet ulike modeller for enhetlig ledelse og rekruttering av rektor som kan formes med nåværende lov.