Jeg har nylig vært søker til en stipendiatstilling ved det såkalte Nomadikon-prosjektet. Prosjektet ligger under Institutt for informasjons- og medievitenskap og er finansiert av SV-fakultetet og Bergens Forskningsstiftelse i fellesskap. De erfaringene jeg har gjort i forbindelse med saksbehandlingen er så oppsiktsvekkende og urovekkende at universitetsoffentligheten har krav på å bli informert om SV-fakultetets ansettelsespolitikk.
Saken er kort fortalt denne: I mai ble jeg innstilt som nr. 1 av en enstemmig sakkyndig komité som fant at jeg var den klart best kvalifiserte søkeren til Nomadikon-stipendet. Ikke desto mindre skrev fakultetsledelsen to ganger et forslag til vedtak i tilsettingsutvalget der de nektet meg stillingen. Hver gang ble ledelsens argumenter tilbakevist, og hver gang ble de tvunget til å trekke forslaget. Da det ble klart at fakultetsledelsen ikke kunne forhindre meg i å få stillingen, valgte de å inndra den. Den er nå utlyst på nytt, denne gangen med et par tilføyelser som skal forhindre at jeg søker igjen.
Jeg tillater meg å gjennomgå saken mer detaljert i det følgende. Den har gitt meg et skremmende innblikk i en fakultetskultur der ledere og styrere fritt kan tilsidesette saklige, faglige vurderinger, og der de fritt kan manipulere med argumenter og saksdokumenter for å oppnå de resultatene de ønsker. Detaljene er som følger:
Etter jeg hadde mottatt den sakkyndige komiteens innstilling, ble jeg og den søkeren som var innstilt som nummer to, innkalt til intervju i regi av Institutt for informasjons- og medievitenskap der både prosjektleder for Nomadikon Asbjørn Grønstad og instituttleder Dag Elgesem deltok. Intervjurunden resulterte i at instituttleder skrev en innstilling til fakultetet der han uten videre satte den sakkyndige komiteens vurderinger til side. Han skrev riktignok at han delte komiteens vurdering av mine faglige kvalifikasjoner, og han understreket at intervjurunden ikke gav grunnlag for å endre komiteens rangering. Men han fremhevet at jeg er 56 år gammel og erklærte at dette gjorde meg ukvalifisert til stillingen.
Fakultetsledelsen la instituttledelsens vurdering til grunn for sitt første forslag til vedtak i tilsettingsutvalget. Forslaget ble møtt med en rekke klager – både over saksgangen og innholdet i saksforelegget. I tillegg til min egen klage og klagen fra min fagforening, NTL, kom det klager fra den sakkyndige komiteen og fra professor Sigrid Lien som leder forskergruppen Visuell Kultur ved LLE, HF.
Liens klage er spesielt interessant. Den knyttet seg direkte til argumentet om min alder. Hun opplyste at da stillingen ble utlyst, tok hun som kollega av megkontakt med Nomadikons leder for å få avklart i forkant om en søknad fra meg ville bli svekket på grunn av min alder. Han svarte at dette ikke ville være tilfellet – bare prosjektenes kvalitet ville være avgjørende ved vurderingen av søkerne. Likevel valgte altså instituttleder og fakultetsledelsen å bruke alderargumentet i sine innstillinger. Dette til tross for at alder ikke var nevnt som kriterium i utlysningsteksten, og til tross for at utlysningsteksten inneholdt standardformuleringen om at sammensetningen av ansatte ved UiB ”i størst mogleg grad [skal] spegle mangfaldet i befolkninga” med hensyn til kjønn, alder og etnisitet.
Fakultetsledelsens forslag til vedtak konkluderte at dersom kandidaten som de nå innstilte som nummer 1, ikke tok imot stillingen ville kandidaten som sto på den opprinnelige 3. plass bli tilbudt stillingen. En ganske eiendommelig beslutning: Hvis intervju med søkerne var så viktig at jeg ikke kunne ansettes i stillingen uten intervju, hvorfor kunne denne kandidaten da få stillingen uten å ha vært på intervju?
Klagene og de kritiske kommentarene førte til at SV-fakultetets ledelse på kort varsel trakk saken fra tilsettingsutvalgets møte med henvisning til at det var behov for å vurdere saken på nytt. Denne vurderingen kom 14 dager senere i form av et nytt forslag til vedtak. En kopi ble sendt til meg – ikke med e-post, men med vanlig post slik at jeg først mottok den fredag 18. juli, fire dager før saken skulle opp i tilsettingsutvalget. Jeg fikk altså altfor knapp frist til å ivareta mine interesser i saken, men klarte likevel å sende et nytt klagebrev til tilsettingsutvalget via SV-fakultetets ledelse. I dette brevet orienterte jeg om den foreløpige tilsetningsprosedyren og kommenterte innholdet i det nye saksforelegget.
I det nye forslaget til vedtak ble jeg igjen erklært ukvalifisert. Det var fremdeles min alder som var argumentet. At prosjektleder på forhånd hadde erklært at min alder var uvesentlig i denne sammenheng, ble ikke opplyst i innstillingen til tilsettingsutvalget. Derimot hevdet fakultetsledelsen nå at det var lagt alderbegrensninger på stipendstillingen fordi Nomadikon er et rekrutteringsprosjekt. I klagebrevet avviste jeg dette argumentet: Det er korrekt at Bergens Forskningsstiftelse legger aldersbegrensning på prosjektlederen, men dette kravet gjelder ikke resten av forskergruppen.
Fakultetsledelsen og instituttledelsen hadde i tillegg funnet på flere nye innvendinger mot meg. De hevdet f.eks. at jeg på grunn av min alder ikke kunne tas opp i forskerutdanningen og at jeg ikke ville kunne ha en forskerkarriere etter stipendtiden – to ganske merkverdige innvendinger i betraktning av at jeg er tatt opp ved HF-fakultetets forskerutdannelse, at jeg er fast ansatt i en 50% stilling ved det kunsthistoriske fagmiljøet, LLE, HF, og at jeg deltar i flere forskjellige forskningsprosjekter, blant annet det europeiske HERA-prosjektet ”Photographs, Colonial Legacy and Museums in Contemporary European Culture”.
I tillegg hevdet fakultetsledelsen og instituttledelsen nå at jeg under intervjuet skulle ha utvist ”[manglende] kjennskap til og motivasjon for å realisere målsetningene med Nomadikon” – igjen en eiendommelig innvending i betraktning av at fakultetsledelsen i samme forslag til vedtak skriver: ”Instituttleder opplyste i sin første innstilling at forskjellene i inntrykk fra intervju ikke ga grunnlag for endring i den sakkyndige komiteens forslag til rangering”.
For å underbygge en dårlig sak hadde fakultetsledelsen innført enda flere nye momenter i saken. De henviste nå til en vedlagt intervjurapport der prosjektleder i Nomadikon hevder at mitt forskningsmateriale – fotografier og brev fra de første tiår av 1900-tallet – ikke faller innenfor rammene av Nomadikons område. Igjen et uholdbart argument: Det står for det første i skarp motsetning til den sakkyndige komiteens vurdering; de innstilte meg som nummer 1 blant annet fordi mitt prosjekt dekket flere av Nomadikons hovedområder enn de konkurrerende prosjektene. For det andre er det slik at studiet av ”bilder som historiske kilder” faktisk er en del av Nomadikon-prosjektet, og at prosjektet allerede har en stipendiat som driver med historiske bildestudier.
Det siste saksforlegget fra SV-fakultetet resulterte i en ny klager fra undertegnede. I tillegg bad UiBs likestillingsombud om anledning til å vurdere saken i sin helhet på prinsipielt grunnlag. Fakultetsledelsen trakk da det nye forslaget til vedtak. På møtet i tilsettingsutvalget den 22. juni ble det samtidig fattet vedtak om at saken skulle avsluttes uten tilsetting og sendes tilbake til instituttet for videre oppfølging. Dette resulterte i en ny utlysning med søknadsfrist 15.08.10.
I denne nye utlysningsteksten er jeg nå ekskludert som potensiell søker til stillingen. Dette har man klart ved å føye inn noen nye momenter. Søkerne skal være ”unge og lovende”. De skal arbeide med materiale fra den samtidige billedkulturen og de skal være forholdsvis nyutdannete( – trolig senere enn 2003, det året jeg tok hovedfag). I tillegg skal det nå legges stor vekt på prosjektbeskrivelsen. Søkerens generelle kompetanse skal altså ikke veie tungt i vurderingen. (Den sakkyndige komiteen vurderte ikke bare mitt prosjekt, men også min generelle kompetanse som sterkere enn de øvrige søkernes).
Jeg konstaterer at jeg fremdeles er den best kvalifiserte til denne stillingen. Jeg konstaterer at det ikke er fremført et eneste holdbart saklig argument som tilsier at jeg ikke skal ha stillingen. Jeg konstaterer at fakultetsledelsen i stedet for å akseptere denne situasjonen har forsøkt å innføre stadig nye kriterier og har fremsatt stadig nye påstander om meg for å forhindre at jeg fikk stillingen. Og jeg konstaterer at de til sist har måttet trekke stillingen tilbake og omformulere den for å bli kvitt meg.
Saken avdekker en administrasjonskultur ved SV-fakultetet der det tilsynelatende ikke er grenser for hvilke uhederlige manøvrer en prosjektleder, en instituttleder og en fakultetsledelse kan tillate seg. Jeg spør meg selv hva en sak som denne gjør med universitets omdømme? Kan man som ansatt på et universitet leve med at et av fakultetene bryter alle saklige spilleregler og setter alle faglige kvalifikasjoner på sidelinjen? Kan styret ved SV-fakultetet leve med det? Kan UiB? Kan Bergens Forskningsstiftelse?