I et opprop som sannsynligvis er adressert til universitetsdirektør og rektor, samles instituttlederne fra tre av UiBs fakulteter for å få utsatt “saken om regler for instituttorganene”. I stedet foreslår de at “ledelse og ansvarsfordeling på instituttnivå blir hovedsaken på UiBs lederkonferanse 17. juni”. Oppropet kan forstås som et frontalangrep på universitetsstyrets vedtak om å gi instituttrådene vedtaksmyndighet – en forståelse som bekreftes av instituttleder Vigdis Songe-Møller ved Institutt for filosofi og førstesemesterstudier, når hun i et intervju med På Høyden hevder at det “vert vanskeligare å styra eit institutt med denne ordninga”, og instituttleder Nils Erik Gilhus konstaterer samme sted at ”alle instituttleiarane, med uttak av dei frå SV-fakultetet, er samde om at me føretrekk dagens modell”.
Vi synes det er oppsiktsvekkende at de ansatte instituttledere ved HF står frem med slike synspunkter. På universitetsstyremøte 30.04 ble det vedtatt at instituttrådene skulle få utvidet mandat. Bakgrunnen for vedtaket var en prosess der både det bredt sammensatte Gilje-utvalget og Rokkansenterets undersøkelse slo fast at den nåværende ordningen med ansatte instituttledere med vide fullmakter og instituttråd uten formell myndighet førte til et demokratisk underskudd. Det ble pekt på at det for en akademisk institusjon var spesielt uheldig at de vitenskapelig ansatte ikke lenger hadde bestemmende innflytelse over strategiske planer for instituttenes virksomhet. I den påfølgende høringsrunden gikk dessuten 4 av 5 instituttråd ved HF og fakultetsstyret inn for å gi instituttrådene vedtaksmyndighet i overordnete strategiske spørsmål. I oppropet argumenterer instituttlederne likevel for at det for HFs vedkommende er altfor tidlig å evaluere instituttenes styringsform. De velger derfor å ikke ta hensyn til det utbredte ønske om en mer demokratisk modell med reell mulighet for innflytelse og innsyn for de ansatte.
I høringsuttalelsene fra HF ble det samtidig uttrykt et ønske om å utsette iverksettelsen av de nye retningslinjene i to år, til de ansatte instituttledernes åremål går ut. Dette fikk vi ikke medhold i, og vi forstår at det vil koste litt for HFs ledere å endre styringsform midt i en periode. Vi er dessuten enig i at listen over hvilke saker instituttrådene skal ha vedtaksmyndighet i, er vel detaljert. Men den grunnleggende konsekvensen for instituttlederne er at de må forankre sitt lederskap i et kollegialt organ, slik at beslutningene vil få økt legitimitet. På HF er dette særlig viktig fordi fakultetet har havnet i en prekær økonomisk situasjon som vil kreve harde prioriteringer, og det er nettopp dersom slike strategiske beslutninger ikke forankres i kollegiale organ, at ledelsen vil svekkes.
Universitetsstyrets vedtak er enda ikke trådt i kraft, og noen av retningslinjene skal justeres, men hovedlinjene og substansen i vedtaket står fast. Det formelle grunnlaget for instituttledernes utsettelsesforslag er derfor høyst uklart, og det instituttlederne omtaler som utsettelse av saken, er i realiteten en invitasjon til omkamp. Instituttledernes retorikk virker derfor både tilslørende og uryddig. Og det er definitivt et eksempel på en uryddig styringspraksis dersom HFs instituttledere mener at man nå skal se bort fra høringsuttalelsene og omstøte et vedtak i universitetsstyret på en lederkonferanse uten bred representasjon.