Kommentar til Utdanning er ikke hyllevare.
Mange universiteter var opprinnelige presteskoler (katedralskoler) og opprettet av biskoper. Mange av disse utviklet seg til fremragende universiteter som f. eks. Cambridge, Oxford, Harvard, Yale og Princeton og ellers København, Uppsala og Lund. Teologi og klassiske språk dominerte lenge men rundt 1750 ble naturfagene styrket for bedre administrasjon og utvikling av mer komplekse samfunnsoppgaver. Primære universitetsoppgaver forble utdannelse av kandidater for embets- og skoleverk. Industrialiseringen som begynte rundt 1900 medførte behov for ingeniørtjenester som ble ’dekket inn’ av en egen høyskole i Trondheim (NTH) og senere fikk vi handelshøyskoler i Bergen (NHH) og i Oslo (BI).
Renessanse for realfagene Etter 1970 fikk disse fagene ved våre universiteter en renessanse; ny oljeindustri og innføring av EDB-verktøy i mange virksomheter gjorde realfagskandidater attraktive slik at i dag er det meget få av disse som søker seg til VGS og lignende skoler. Men hva skjedde egentlig? Utdannelsen var ikke vesentlig forandret så bedriftene var gjerne primært interessert i ansettelser av intelligente medarbeidere som enkelt tilpasset seg nye arbeidsformer. Alternativt; utdannelsen var meget relevant vis-a-vis bedriftenes kjernevirksomheter noe som er vanskelig å sannsynliggjøre.
Hver mann/kvinne sitt forelesningsemne. Dette fremheves som meget positivt i form av mange tilbud av studieretninger frem til MS-graden. Medaljens bakside er at pensa lett blir overlesset med fagspesifikke emner på bekostning av matematiske og fysiske basisemner med høyt abstraksjonsnivå. Ennvidere, nye emner blir tidvis skreddersydd for kandidater som trenger raske studiepoeng for å bli ferdig. Trenger man alle de emnene som foreleses – for meg er svaret nei. Bedre med fordypning for studentene og mer tid til forskning for professorene.
Forskerutdannelse – tja. Antallet av nye dr.grader har økt sterkt i de siste årene. Dette er selvsagt gledelig men kvalitetene er mer blandet. Hvor attraktive er så disse kandidatene i eksterne ikke-akademiske bedrifter. Nå som før verdsettes matematiske og fysiske kunnskaper høyt i progressive forskningsmiljøer og tendensen til å nedgradere spesialist kunnskaper er økende. Grunnen er enkel; å erverve nye fagkunnskaper i matematiske emner forblir vanskelig i motsetning til andre fagdisipliner.
Akademisk risikosport – intern kritikk. Alt annet enn skamros ansees negativt og tolereres i liten grad. Om berettiget; kan så være men det er måten det gjøres på – og den er alltid feil. Hevngjerrigheten er ikke ringe og en vanlig måte er konsekvent å underkjenne søknader om prosjektstøtte enten det nå er Meltzerfondet og/eller NFR. For min egen del ble jeg meddelt at jeg behøvde ikke å søke NFR om prosjektmidler – det ville uansett bli avslag. Jeg er ikke alene i dette relativt celebre selskapet. Slike ting er ikke uvanlig i Akedemia men kan begrenses ved å kreve fagkunnskaper istedenfor blindt å vektlegge titler som ’styrer, dekan ’ etc ved komite sammensetninger, individuelle fagvurderinger og dokumentert ugildhet. Noen store utredninger for å bedre praksis her trengs ikke – mer åpenhet og individuelt ansvar vil løse det meste av slike problemer.
Varg i veum – akademias mantra. Profesjonelle synsere i Akademia kan knapt skrive en kronikk eller lengre innlegg i media uten å avslutte med jammerrop om mer penger fra Staten – det ropes ulv, ulv hele tiden. Klimaforskerne er aktive her men et alternativ er flere publikasjoner i vitenskapelige tidskrifter og færre ’katastrofe’ utspill i media.. Det er etter hvert få som reagerer på disse jammerropene og mange mener at Universitetet per se får feie for egen dør. Statens bevilgninger er adekvate men prisen for sosial trygghet er tap av handlefrihet. Over 90 % av budsjettene er øremerket lønn og drift og lite til nye satsninger – med andre ord ’enfold i mangfold’. Verdens beste universiteter er privateide og hvorfor det er slik burde være av interesse for kolleger. Dette kan ikke forklares med økonomiske randbetingelser men primært forskjeller i forskningskulturer.
Sluttbemerkninger. Universiteter i inn- og utland står i dag ovenfor mange utfordringer og den største er at forskning mer og mer trekkes ut av de tradisjonelle universitetsinstitutter. Grunnen er byråkratisering, tungrodde og uvilje mot nesten enhver form for forandringer av de ansatte. Det er nok å skjelne mot suksessen av de nyetablerte og vitenskaplige fleksible sentrene for fremragende forskning – her i Vest er de organisert i UNIFOB (nå UNI Research) og er lite byråkratiske.