I regjeringens forslag til statsbudsjett foreslås det 2200 nye studieplasser på landsbasis. Det er utmerket. Men det vil ikke monne særlig i forhold til yngrebølgen, og den store økningen i søkertallene vi kan forvente de kommende årene.
Yngrebølgen utgjør en unik anledning til å kombinere kunnskapsutvikling og kompetansebygging for kommende generasjoner. Det er nå vi må legge grunnlaget for hva vi skal leve av når oljen tar slutt. Det er nå vi må satse på de menneskene som skal møte de store samfunnsmessige utfordringene vi står overfor på sentrale områder som helse, velferd og klima.
Universitetene skulle gjerne bidratt til en slik satsing på en offensiv og ambisiøs måte, ved å ta imot en betydelig del av de nye søkerne og gi dem muligheter til å studere i tilknytning til våre fremragende forskningsmiljøer. Dessverre vil ikke regjeringens budsjett gi oss anledning til det. Ved UiB har vi allerede tatt opp 3000 flere studenter enn vi har basisfinansiering for, og mangler 200 millioner kroner for å fullfinansiere disse. I år hadde vi likevel 4000 flere søkere enn vi kunne ta opp. I statsbudsjettet får vi kun 80 nye studieplasser. De tre store forskningsuniversitetene, UiB, UiO og NTNU, har mer enn en tredel av de nåværende studieplassene, men får mindre enn en femdel av de nye. Det betyr at en mindre andel av fremtidens norske studenter får anledning til å studere ved universitetene.
Utdanning lønner seg i kroner og øre, skriver Kunnskapsdepartementet i en pressemelding i forbindelse med OECD-rapporten ”Education at a Glance 2010”. Rapporten viser at de offentlige utgiftene til skole- og studieplasser mer enn oppveies av økte skatteinntekter og reduserte trygdeytelser i fremtiden til de som tar utdanning. Kort sagt: Utdanning gir gevinst. Men denne gevinsten blir kanskje ikke så stor som forventet om man skal legge dagens innsats til grunn. Veksten i andelen høyt utdannete i Norge er lav. I Norden er vi på bunn, med i underkant av 30 prosent av de mellom 20-29 år under utdanning. Til sammenlikning har Finland 47 prosent og Danmark 37 prosent. Dette bildet endres ikke av det nye statsbudsjettet. Spørsmålet er hvor lenge vi skal være dårligst i klassen, for å bruke en passende klisjé.
En satsing på studieplasser ved forskningsuniversitetene er også i realiteten en satsing på forskning, fordi utdanningen kombineres med forskning. Norge investerer allerede markant mindre enn våre naboland på forskning. Statsbudsjettet for 2011 mangler ambisjoner også på dette feltet, med en tilnærmet nullvekst i forskningsinnsatsen. Dessverre måtte vi også i år se langt etter et helhetlig løft for forskning, forskerutdanning og forskningsbasert utdanning i Norge. I beste fall gir budsjettet muligheter til å videreføre aktivitetene på omtrent samme nivå som før, uten rom for nye ambisjoner.
UiB er ifølge den anerkjente Times Higher Education-rankingen landets fremste universitet. Fremgangen for universitetets forskning og utdanning bekreftes også ved at vi i år får økt uttelling i den resultatbaserte delen av statsbudsjettet. Dette er resultater av en mangeårig systematisk satsing på forskning, forskerutdanning og forskningsbasert utdanning med høy kvalitet over hele bredden av vår faglige virksomhet. Men kvalitet koster, og om vi skal fortsette denne gode utviklingen, må det investeres mer. I år hadde UiB også den største økningen i søkertallene i landet. Derfor er det ekstra beklagelig at vi ikke får flere fullfinansierte studieplasser, at vi må avvise så mange gode søkere, og at vi ikke engang har full finansiering for alle de studentene vi allerede har.
Det er universitetets eget ansvar at vi har tatt opp flere studenter enn vi har basisfinansiering for. Vi mener imidlertid at det er verdifullt at vi på denne måten har gitt flere studenter mulighet til å studere, og at vi dermed har bygd opp mer kompetanse for samfunnet. Men i lengden er ikke dette en bærekraftig ordning. Den bredt sammensatte departementsoppnevnte Handlingsromgruppen anbefalte ”..at departementet i samråd med institusjonene vurderer hvordan en kan gjenopprette balansen mellom antall fullfinansierte studieplasser i grunnbevilgningen og det faktiske studenttallet på institusjonene. Dette er nødvendig for å opprettholde og også øke antall studieplasser i de nærmeste årene.” Departementet har vist liten vilje til å følge opp dette, og med det nye statsbudsjettet er universitetenes handlingsrom til å møte yngrebølgen dessverre like begrenset som før.