Den mest intense debatten om de offentliggjorte e-postene fra Climatic Research Unit (CRU) ved University of East Anglia ser nå ut til å være over. Det konkluderes at rekonstruksjonene av historisk temperatur ved CRU ikke var avgjørende for klimapanelets konklusjoner. De forsøk som en klikk av sentralt plasserte forskere gjorde for å hindre vitenskapelige publikasjoner fra visse navngitte personer i å komme ut, førte til forsinkelser. Men arbeidene slapp til slutt frem, og er nå med i litteraturen. Kanskje saken også kan lede til at de europeiske meteorologiske instituttene som har ønsket å tjene penger på sine innsamlete data, etter hvert frigir dem til allmennheten. Så da er vel alt OK?
Nei, absolutt ikke. Hendelsen har fått enorm mediedekning verden over. Ikke bare klimaforskning, men også forskning i sin alminnelighet, har fått et frynsete rykte etter denne episoden. Høyt ansette forskere som vi trodde var drevet av ærlig søken etter bedre forståelse, ser ut til å ha vært dogmatiske. De fremstår som om de har hatt en overbevisning og et budskap å fremføre og at de ikke ville la brysomme data eller analyser ødelegge. Nå skal vi være tilbakeholdne med å dømme enkeltpersoner. Det er et godt prinsipp at tiltalte skal få komme til orde. Det vil de aktuelle sikkert gjøre i de prosesser som nå er igangsatt ved East Anglia og Penn State-universitetene. Men som part i forskningssamfunnet har vi et ansvar for å si klart fra hvor vi står. Dersom det som er kommet frem av undertrykkelse av publikasjoner og påvirkning av tidsskrift-redaktører er riktig, må vi ta klart avstand fra slik virksomhet.
Vi må også gjøre det klart for allmennheten hva som er selve grunn-idéen med vitenskapelig forskning. Prinsippet for den vitenskapelige metode er uhyre enkelt: Man fremsetter hypoteser som alle inviteres til å falsifisere med alle de observasjoner og eksperimenter som tenkes kan. Endelig sannhet eller kunnskap finnes ikke i vitenskapen, men etter hvert som en hypotese overlever flere og flere intense angrep, nærmer den seg status som teori, og dermed en gjeldende oppfatning i forskersamfunnet. I den vitenskapelige sfæren er åpenhet omkring grunnlagsdata, dokumentasjon, overprøving, skepsis og kritikk sentrale trekk. Alt dette vet vi, men vi er ikke flinke nok til å fortelle omverdenen om disse enkle prinsippene og den grunnleggende forskjellen mellom vitenskapelig forskning og meningsdannelse eller ideologi.
Nettopp fordi Climategate viser grove brudd på vitenskapelige hovedprinsipper kan denne episoden ha stor skadevirkning. Jeg håper det blir en vekker for forskningssamfunnet og at kolleger også fra andre fag, tar situasjonen på alvor. Vi trenger en grunnlagsdebatt om vitenskapens rolle i samfunnet, gjerne ved UiB. Det er ikke tilstrekkelig at forskere først jobber i fred med et tema og legger frem sine konklusjoner og at man deretter overlater til allmennheten å ta den politiske debatten og verdivalgene. Det er ikke slik den politiske hverdagen fungerer i dag verken i Norge eller andre land. I stadig større grad ser vi at mektige økonomiske eller ideologiske aktører går til forskere og andre og søker støtte for konklusjoner eller handlinger som er besluttet på forhånd. Så får man forskere på begge sider av en politisk konflikt og skillet mellom vitenskap og ideologi blir utydelig.
I postnormal vitenskap, der man skal råde beslutningstakere når mye står på spill og usikkerheten er stor, er det ekstra stor fare for at kvalitetskriterier som relevans og nærhet til involverte parter, går på bekostning av absolutte standarder for klassiske vitenskapelige kvalitetskriterier knyttet til den vitenskapelige metode. I oppkjøringen til København har vi også sett andre eksempler på at iveren blir for stor. Verken ”The Copenhagen Diagnosis” (www.copenhagendiagnosis.com) utgitt av University of New South Wales eller “Melting snow and ice – A call for action” (http://npweb.npolar.no/Artikler/2009/Melting_Snow_and_Ice) utgitt av Norsk Polarinstitutt har vært gjennom en skikkelig fagfellevurdering. Da utredningen Arctic Climate Impact Assessment (ACIA) ble laget for noen år siden med Cicero senter for klimaforskning ved UiO i spissen, ble sammendraget for beslutningstagere skrevet og utgitt sammen med forskjellige medie-stunt flere måneder før hovedrapporten fra forskerne var ferdig. Alle disse er eksempler på velmenende aktører som blir så ivrige etter å oppfylle oppdragsgivers ønske eller følge sin egen ideologiske overbevisning at de glemmer noe viktig om forskjellen mellom vitenskap og politikk. Da blir vitenskapen fort meningsløs.
Climategate er det styggeste utslaget av ideologi i forskning jeg har sett og det burde være lett å være enige om at dette ikke var bra. Men ideologi i forskning kan også gi andre uheldige utslag som ikke trenger være like opplagte å finne eller fordømme. Derfor blir Climategate et symbol på viktige konflikter og spørsmål. Vi bør utnytte denne muligheten på UiB til en diskusjon om universitetets rolle i samfunnet. Vi ønsker å være samfunnsrelevant og det er inspirerende å forske innen spørsmål der resultatet har stor offentlig interesse. Det er fullt mulig å få dette til uten å gå på akkord med grunnprinsipper. Men vi må være i forkant og passe på så vi ikke gjør store eller små feil. Og så må vi søke å finne ut hvordan beslutninger i større grad kan bli vitenskapsbasert. Om vi skulle tillate oss å ha noen ideologi ved universitetet måtte det være troen på den vitenskapelige metode, inkludert åpenhet for skepsis og viljen til å endre syn eller politikk ut fra ny vitenskapelig kunnskap.