Som en av tre med forberedte innlegg i høringsrunden i forbindelse med arbeidsgruppens utkast til ny strategisk plan for Universitetet i Bergen, vil jeg i det følgende uttale meg som en ordinær faglig ansatt ved vår institusjon. Jeg vil bestrebe meg på kommentere utkastet med blikk for det som angår alle faglig ansatte, selv om mine erfaringer i kraft av min faglige tilhørighet i henholdsvis humaniora (litteraturvitenskap)og den tverrfaglige kjønnsforskningen unektelig vil prege noen av mine synspunkter til strategidokumentet.
Å utforme et slikt dokument, som skal fange hele Universitetet i Bergens virksomhet og samtidig gi klare signal om fremtidige visjoner og peke ut retningen for tiltak og prioriteringer, er en nærmest umulig oppgave, dersom målsettingen er å tilfredsstille forhåpningene til alle impliserte parter i en så stor og mangfoldig institusjon som UiB. Faren er enten at dokumentet blir for generelt og tannløst i håp om å favne vidt, eller alternativt, at det blir for konkret og detaljert slik at det fungerer ekskluderende. En annen fare er at dokumentet nærmer seg en besvergende festtale, som bærer mer preg av ønsketekning enn en realistisk og gjennomførbar strategi for vårt universitet.
I: Positive kommentarer
Jeg vil starte med å si at arbeidsgruppen i min vurdering har styrt unna alle disse fallgruvene. Medlemmene i den bredt sammensatte arbeidsgruppen skal berømmes for at den har produsert et svært lesbart, åpent, nyansert og innholdsrikt dokument, som med utgangspunkt i kjerneverdier for Universitetet i Bergen fremlegger en strategi for at UiB skal å bli et synlig internasjonalt forskningsuniversitet av høy kvalitet. Dokumentet gir en i all hovedsak nøktern beskrivelse av UiBs posisjon i dag som et forskningsuniversitet i sterk utvikling og som innenfor de rammevilkår og det handlingsrommet som UiB er gitt gjennom de føringene som kommer fra myndighetene og de bevilgende instanser, samtidig staker ut en offensiv og fremtidsrettet strategisk plan med en klar pekepinn på målsettinger og tiltak som skal gjelde for de neste 5 årene.
Som faglig ansatt støtter jeg arbeidsgruppens definisjon av vårt universitets kjerneverdier:
- UiB skal være et breddeuniversitet, som tilbyr forskningsbasert undervisning på alle nivå innenfor et bredt faglig spektrum
- UiBs virksomhet skal være tuftet på prinsippet om fri, kritisk og uavhengig forskning – grunnforskning så vel som anvendt forskning
- UiB skal være et universitet som deltar aktivt i forskningsfellesskap, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt
- UiB skal være et universitet som å samarbeider konstruktivt med omverdenen når det gjelder utvikling av kunnskap, kultur, næring og samfunnsliv, samtidig som dets egenart som kunnskapsinstitusjon må respekteres
- UiB skal være en arbeidsplass der enkeltindividers integritet, kompetanse og rettigheter respekteres, enten de tilhører gruppen faglig ansatte, administrative ansatte eller studenter
- UiB skal føre en aktiv politikk for å oppnå kjønnsbalanse innenfor hele institusjonen, samt arbeide mot en utvidet diskrimineringspolitikk og tilrettelegge for universell utforming
Når det gjelder de utfordringene som Universitetet står overfor i tiden som kommer, støtter jeg også arbeidsgruppens fokusering på kvalitet som overordnet rettesnor for all virksomhet, enten det gjelder forskning, undervisning eller administrasjon. For et universitet som tar mål av seg til å bli et ledende forskningsuniversitet av internasjonalt format er kvalitet i alle ledd avgjørende. Jeg støtter helhjertet UiBs klare signaler om at den beste måten å sikre kvalitet i undervisningen på, er at myndighetene bevilger fullfinansierte studieplasser, samt at den vitenskapelige virksomheten i hovedsak baserer seg på faste vitenskapelige stillinger, hvor forskningsandelen er beskyttet. Samtidig mener jeg at planen i for liten grad nevner forskerutdanningens plass i kvalitetssikringen av forskningen ved UiB i fremtiden. Selv om det foreligger en ny handlingsplan for forskerutdanningen ved UiB, bør planen legge vekt på at forskerutdanningen ikke kun ses i lys av en europeiske utdanningstradisjon, men at den også bør også hente impulser fra ikke-europeiske land (USA, Australia, Kina, India, osv.), ikke minst når det gjelder å bygge ut opplæringsdelen i forskerutdanningen. Slik jeg ser det, er den norske forskerutdanningen faglig svak når vi sammenligner oss med de beste forskningsinstitusjonene i de landene vi ønsker å sammenligne oss med. Dersom kvalitet i forskningen er et overordnet mål, bør dette punktet bygges ut og være mer konkret når det gjelder tiltak.
II Spenninger i planen
Det finnes også noen åpenbare spenninger mellom ulike målsettinger i utkastet til ny strategiplan. Det er på den ene siden svært positivt at kvalitet blir et nøkkelord i planen, på den annen side er det en spenning mellom denne målsettingen og andre målsettinger, der faktiske forhold setter konkrete begrensninger for hva som er mulig i form av ressurstilgang, rammeverk, øremerkede tildelinger, finansieringsmodeller osv.
En åpenbar spenning ligger i målsettingen om å være et breddeuniversitet med forskningsbasert undervisning innenfor en bred fagprofil og samtidig være en forskningsinstitusjon i verdenstoppen. Jeg støtter arbeidsgruppens avgjørelse om ikke å navngi konkrete satsingsområder for forskningen. Planen nevner kun to særegne satsingsområder, marin forskning og utviklingsrelatert forskning, som begge er foreslått videreført i denne planen. I tillegg nevnes fagområdet energi en passant. (s. 8, 3. avsnitt) Men for at UiB skal kunne markere seg som et forskningsuniversitet av internasjonalt format, sier det seg selv at UiB ikke kan oppnå denne målsettingen innenfor hele viften av fagområder. Arbeidsgruppen kunne ha vært mer spesifikk i å angi på hvilken måte UiB skal identifisere og prioritere forskningsområder eller forskningsmiljøer som skal kunne hevde seg i den internasjonale konkurransen. For at det skal kunne skje, kreves langsiktig planlegging og investering, med tilpassede tiltak, en spisset satsing i stedet for at midler spres tynt ut over hele spekteret av fag. Med unntak av vage formuleringer under 4.1, der det heter at Universitetet vil ”identifisere forskningsmiljø med særlig potensial for høy kvalitet”. Slik jeg ser det, kunne strategiplanen ha vært atskillig mer offensiv i å angi på hvilke måter UiB vil bidra til at streke fagmiljø kan utvikle seg fra å være gode til å bli fremragende.
Ifølge planen har tverrfaglig samarbeid over tid har vist seg å være gunstig for å oppnå kvalitet. Samtidig fører strukturelle endringer innad på institusjonen til å motvirker denne målsettingen. Her er det en annen spenning i dokumentet. Strategiplanen er eksplisitt i ønsket om at UiB skal skape arenaer for tverrfaglig virksomhet, både i forskning og undervisning. Men denne uttalte målsettingen støter på hindringer i måten undervisningen og forskning er organisert på. Strategiplanen understreker at UiB skal sørge for at fagene og disiplinene utvikles på en slik måte at kvalitet sikres. Videre går man, for eksempel på Det humanistiske fakultet, tilbake til disiplinbaserte studieprogram og legger ned mer tverrfaglige, tilrettelagt program. Samtidig blir fagmiljøene slått sammen til store og til dels uregjerlige enheter, der fagnivået er utradert som enhet. Videre innføres det en finansieringsmodell som baserer seg på instituttene som enheter, noe som gjør det vaskelig å finne innpass for tverrfaglig virksomhet på tvers av institutter og fakulteter, det være seg i forskning og undervisning. Disse strukturelle problemene nevnes ikke i planen.
Det samme gjelder for forskningen og den eksterne forskningsfinansieringen. Her er det en spenning mellom midlene tilgjengelig for fri og uavhengig forskning, basert på kritisk og innovativ tenkning og den delen av forskningen som er politisk styrt, det være seg av norske myndigheter eller innfor rammen av EU, der forskningsmidler som regel utlyses innenfor bestemte temaområder. Her er planen kanskje for forsiktig og defensiv når det gjelder UiBs stillingtagen. På den ene siden må UiB forholde seg til det nye public management-universitetet, som er utgangspunktet for det internasjonale rangeringssystemet. Det gir ingen mening i at UiB melder seg ut av denne konkurransen. Samtidig er det en stor del av forskningen, ikke minst den utviklingsrelaterte forskningen, som ikke faller inn under den rent nytteorienterte og kvantitativt målbare forskningen, men som heller har en indirekte ”nytteverdi” for UiB og for samfunnet forøvrig. Her kommer spørsmålet om UiBs forskningspolitiske målsettinger inn, så vel som den etiske og kvalitative debatten om hva som gjelder som ”god” og ”nyttig” forskning. Det er viktig at UiB i sin strategiplan også eksplisitt støtter den forskningen som ikke umiddelbart kan legitimeres gjennom markedsstyrte og strengt instrumentelle kriterier. Dette gjelder ikke minst hvilke universiteter og forskningsmiljøer i utlandet UiB skal velge som sine internasjonale samarbeidspartnere. Det er fullt mulig å skjele til disse globale perspektivene og samtidig hegne om kravet om kvalitet.
Et annet område der strategiplanen er for tam, er i omtalen av Universitetsbiblioteket, samlinger og arkiver som hører til institusjonen. Et av de viktigste kjennetegnene på en forskningsinstitusjon av verdensklasse, er bibliotekene og samlingene som studenter og forskere har tilgang til. Her har UiB en lang vei å gå for å kunne hevde seg blant de beste forskningsbibliotekene i verden, ikke minst nå det gjelder den digitale satsingen. Jeg savner en aktiv holdning til denne delen av forskningsinstitusjonen, som i mine øyne er et av de viktigste midlene til å oppnå status som et internasjonalt orientert universitet av høy kvalitet.
Til slutt vil jeg berømme arbeidsgruppen for det grundige arbeidet de har lagt ned i utarbeidingen av denne planen. Dokumentet er et viktig og godt utgangspunkt for høringsdiskusjonen ute i fagmiljøene. Etter noen runder med redigeringer og justeringer har jeg håp om at det også kan bli et viktig styringsdokument for ledelsen og styret ved UiB.
Denne teksten var et innlegg som Ellen Mortensen holdt under høringsmøtet om den nye strategiplanen 5. november 2010