Med overskriften ”Frykter undervisningsproletariat” intervjues Sigmund Grønmo om faren for at kvalitetsreformen utarmer forskningen ved universitetet. Frykten for å utvikle universitetet til en ren utdanningsinstitusjon (eller ”undervisningsproletariat”) er berettiget. Risikoen for en slik utvikling må imidlertid søkes forut for kvalitetsreformen og Ryssdal-utvalget og den er særlig knyttet til to forhold. For det første har utdanningsoppgavene ved norske universiteter tradisjonelt stått sterkt i forhold til forskningsvirksomheten. Forskningen ved norske universiteter begrunnes gjerne med at undervisningen må være forskningsbasert og sjelden gjennom at universitetsforskningen har en egenverdi. Forskning har til en viss utstrekning blitt ansett som en mer eller mindre individuell salderingspost etter at ”undervisningsplikten” er unnagjort. For det andre kom markedstenkningen inn i akademia lenge før kvalitetsreformen ble påtenkt.
Foruten institusjonene selv, finnes det tre dominerende markedsaktører i det norske U&H- systemet: Studentene, Forskningsrådet og departementene. Andre aktører er knapt synlig når det kommer til finansiering. Den senere universitetspolitiske debatten viser ofte til at markedstenkningen og ”studentene som kunder”-holdningen kom inn i akademia med Giske sin kvalitetsreform og med Clemet sin Ryssdalinnstilling. Studieplassfinansieringen vi hadde før dette representerte imidlertid en minst like kraftig, om ikke enda kraftigere, markedsmekanisme enn kvalitetsreformens finansieringsmodell.
Studieplassfinansieringen sørget effektivt for å rette utdannings-, og forskningsressursene, i U&H-sektoren inn etter studentenes valg. Innenfor områder hvor søkningen økte og kapasiteten ble utbygd ble denne markedsmekanismen stort sett applaudert. Den gav jo grunnlag for vekst, til dels kraftig vekst, innenfor mange fagområder. Markedsmotstanden i akademia, som ellers i samfunnet, synes således å være situasjonsbestemt. At fagmiljøer (med mulig unntak av profesjonsfagene), som ser en mulighet for å øke inntaket av studenter, gjør dette med tanke på å styrke volumet av eget fag er forståelig. Denne mekanismen lever uavhengig av både kvalitetsreformen og Ryssdal- utvalgets innstilling. På sett og vis har finansieringsdelen av kvalitetsreformen en viss avdempende virkning i forhold til en atferd som tenderer i retning av øyeblikkelig maksimering av utdanningsvolum. Ikke alle er like fornøyd med det.
Grønmo skisserer to viktige tiltak for å hindre kvalitetssenkning innen forskning ved universitetet: ”For det første må det skaffes flere stillinger til de fagmiljøene som nå har for stor undervisningsbelastning, og for det andre må universitetet vurdere å omorganisere undervisningsoppgavene slik at de ansatte i perioder kan få anledning til en langt mer konsentrert forskningsinnsats.” Det andre tiltaket er utvilsomt viktig. Selv om også det første tiltaket kan synes rimelig, står Grønmo i fare for å gjøre seg her til talsmann for den markedstilpassingen han er i mot. Jeg forstår han dit hen at ”studentene som kunder” skal ikke bare bestemme ressursstrømmen i forhold til utdanning, men også for forskningen. Resultatet blir at vitenskapelige stillinger, og dermed forskningen, flyttes i den retning studentene søker. Det er selvfølgelig urimelig at tilsatte skal ha en for høy undervisningsbelastning, men denne kan også tilpasses ved å avpasse studentinntaket slik en har hatt for vane å gjøre i for eksempel profesjonsutdanningene. Det betyr imidlertid lukking av studier med påfølgende tap av markedsandeler, i alle fall på kort sikt.
Universitetet må selv ta vare på sin egenart og den mest presserende utfordringen er å ivareta forskningsvirksomheten, uttaler Grønmo. Her er jeg enig. Den største utfordringen vi står overfor er å øke kvaliteten av vår forskning. Uten å møte denne er det sannsynlig at vi ender opp som en ren utdanningsinstitusjon med et tilhørende ”undervisningsproletariat”. UiB er et middels stort universitet i verdens rikeste, og mest velutdannede, land. UiBs uttrykte ambisjon om å bli synlig blant 200 rangerte forskningsuniversiteter i verden er, om enn ikke veldig høy (Det er vanskelig å finne en idrett i Norge med et lavere ambisjonsnivå!), realsitisk. Skal en nå denne ambisjonen, må den også ligge til grunn for enhver ressursdisponering. Attraktive utdanningstilbud må formes som et resultat av forskningsvirksomheten (og ikke omvendt).
Å ”fylle på” med 50% forskning der undervisningsbelastningen til enhver tid er størst som følge av økt studiesøknad uten adgangsbegrensning er ytterst risikabelt. Ønsker en å være med på oppturen, må en også ta nedturen. Slik virker markedet. Skal en unngå å bli en ren utdanningsinstitusjon, med tilhørende ”undervisningsproletariat”, må fagene og forskningen bygges opp med kvalitet for øye og utdanningsvirksomheten må reflekteres av dette. Også dette er en form for, riktignok mer langsiktig, markedstilpassing. Den er heller ikke risikofri, men nødvendig for et universitet med forskningsambisjoner.