Som Knut Melvær (På Høyden, 08.04.15) skriver, kan det være mange ulike årsaker til – eventuelt unnskyldninger for - at engasjementet er så tilsynelatende lavt i denne gruppen ansatte. Melvær peker på faktorer som tidsnød, mangel på interesse, og frykt for at den utsatte posisjonen man har som midlertidig ansatt kan gjøres mer utsatt ved å kaste seg inn i ofte konfliktfylte universitetspolitiske debatter. Han mener likevel det er viktig at vi ikke tar universitetet for gitt, og at vi blant annet bør hegne om den friheten som vi er avhengige av for å skape og formidle ny kunnskap. Vi befinner oss i en tid hvor vi fra alle kanter utfordres av «… kvinner og menn med penger, kortsiktige ambisjoner og overflatisk forståelse av hvordan ny kunnskap skapes». Jeg er enig i Melværs beskrivelser.
Når Espen Dragstmo, som også stiller til valg for midlertidig ansatte, kommenterer Melværs innlegg og samtidig erklærer sakene han går til valg på, er det med et ganske annet utgangspunkt (16.04.15). Han påpeker at det i universitetssystemet er publikasjonspoeng, og ikke verv i universitetsstyret som teller. Dragstmo hevder videre at «Styreverv hverken kan eller bør gjøre oss mer kvalifiserte for en fast vitenskapelig stilling, og siden MVA er ansatte som er opptatt av å gjøre en god jobb vil det koste både tid og energi. Sett fra den enkelte MVAs ståsted er det derfor forståelig at ikke flere engasjerer seg mer» (MVA; midlertidig vitenskapelige ansatte). Han foreslår en modell for organisering av midlertidig ansatte ved UiB, hvor man ser for seg ulike nivåer av demokratier og hvor hans egen rolle – om han blir valgt- blir å være en koordinator og en formidler for denne gruppen i universitetsstyret. Modellen er konkret nok, og har kanskje mye godt for seg, men er etter min mening et forslag med mindre relevans i denne sammenhengen. Jeg mener at det «valgprogrammet» Dragstmo skisserer kun er en praktisk/organisatorisk modell uten universitetspolitiske ambisjoner eller mål. Han gir liten innsikt i hvilke saker han selv som eventuell representant ønsker å få satt på dagsorden. Det er dessuten høyst tvilsomt om midlertidig ansatte ved universitetet ville brukt særlig mye mer av sin knappe tid og sine krefter på å møte opp på de halvårlige møtene Dragstmo legger opp i sin intrikate gruppe-B-organiseringsmodell, når tid og engasjement i utgangspunktet beskrives som en mangelvare.
Tilsynelatende fravær av engasjement og interesse for universitetspolitikk blant midlertidig ansatte henger etter min mening sammen med hvordan universitetet som institusjon er i ferd med å endre seg, slik Melvær også er inne på i sitt innlegg. Det er et stort press på hele universitetssektoren, og kravene om inntjening, eksternfinansiering og produksjon av publikasjonspoeng oppleves så tøffe for mange at det å bruke tiden på styrearbeid og universitetspolitikk oppleves som umulig. Uavhengig av hvor stor andel av oss som på sikt blir morgensdagens universitetsansatte (i faste stillinger), vil en forvitring av universitetet som en uavhengig og fri institusjon gjennom for tøffe konkurransekrav på sikt påvirke kvaliteten på universitetets kjernevirksomheter. Å være en stemme i universitetsdemokratiet som synliggjør resultatene – deriblant det mange opplever som begrensede muligheter for deltagelse- av en sånn politikk, er blant sakene som jeg som representant i universitetsstyret ønsker å arbeide med.
Kjønnslikestilling er en annen viktig sak. Det kan virke som om det ligger strukturelle hindringer i veien for at økningen i antall kvinnelige studenter, doktorgradsstipendiater og postdoktorer blir til kjønnsbalanse i de faste stillingene ved universitetet. I professorstillingene ved UiB utgjør kvinner kun 23 %. Årsakene til dette kan være flere. Mange i midlertidig vitenskapelige stillinger befinner seg i en livsfase hvor man etablerer seg og får barn. Når vi vet at det er i doktorgradsløpet og postdoktorfasen man posisjonerer seg for en framtid i akademia, så får særlig kvinners livsvalg i denne fasen konsekvenser for karriereveien videre. Kvinneandelen blant stipendiater og postdoktorer er høy i Norge sammenlignet med andre land, men i faste vitenskapelige stillinger og professorstillinger er det fremdeles stor kjønnsskjevhet. Et sted på veien forsvinner kvinnene. Det trengs et særlig fokus og konkret politikk til for å utjevne kjønnsbalansen ved universitetene. Det skjer ikke av seg selv. Sikring av formelle rettigheter som avskrivingsordninger knyttet til eget og barns sykefravær samt andre velferdsordninger, er eksempler på saker som universitetspolitisk engasjerte gruppe B-ansatte allerede har fått gjennomført. Å styrke denne formen for realpolitikk er av kritisk betydning for hvordan man kan sikre at spesielt kvinner, men også unge menn i familieetableringsfasen, ikke forsvinner etter perioder som midlertidig ansatt ved universitetet.
I mange styrer og verv resirkuleres medlemmene, slik er det også ved universitetet. Ofte er kvinner underrepresenterte. Dette bør provosere og engasjere både menn og kvinner. Universitetet som sådan og gruppe B spesielt er ikke tjent med at veien og retningen blir til uten vår innflytelse og påvirkning. Jeg stiller til valg med det mål for øye å sørge for at de særlige utfordringene gruppe B står ovenfor slik jeg oppfatter det, blir ivaretatt og får en stemme i universitetsdemokratiet. Jeg har også ambisjon om å kommunisere med - og formidle til - den gruppen ansatte jeg eventuelt skal representere. Det er åpenbart et behov for kommunikasjon på tvers av fakulteter og grupper, og ikke minst en synlig representant i universitetsstyret for midlertidig vitenskapelig ansatte. Men verken telting på Muséplass eller halvårlige møter og nye byråkratiske strukturerer for deltagelse er blant mine lovnader. Universitetspolitikk er som annen politikk. Det er engasjement, politiske visjoner og gjennomføringsevne som teller. Dersom jeg blir valgt, skal gjøre mitt beste på alle tre områdene.
Godt valg!
Synnøve Fluge
Stipendiat ved Sosiologisk institutt
