Professor Husebys tankevekkende innlegg har inspirert meg. Han forkaster i utgangspunktet den noe tåpelige debatten om “late studenter” som har vært under oppseiling i den senere tid. I stedet setter han fokus der det hører hjemme: Mot oss selv.
Jeg er svært enig med Husebye i at tiden nå kan være moden for å drøfte ideen om et universitets- og høyskolenettverk på Vestlandet - kall det gjerne et Vestlandsuniversitet. Jeg vil mene at omleggingen til “Collegeundervisning” mot BA og “Graduate School” med MA og PhD har aktualisert disse tankene som aldri før. Det er fullt mulig å tenke seg BA grader gitt på eksisterende og nye institusjoner over hele regionen og MA og PhD grader gitt i noen spesialiserte miljøer med høy forskningskompetanse. Hvor disse miljøene vil være lokalisert vil kunne variere fra fag til fag. Jeg kan ikke skjønne annet enn at en slik modell vil kunne være gunstig for alle parter. BA grader fordelt på mange undervisningssteder, basert på en blanding av lokalt ansatt akademisk kvalifisert veiledende personell og nettbaserte felles undervisningstiltak burde kunne sikre både jevn studiekvalitet og samtidig akademisk kompetanse over hele regionen. Slik desentralisert veiledning og undervisning vil selvsagt også bidra til å avlaste en del av arbeidsbyrden for miljøene med høy forskningskompetanse og dermed bidra til å legge forholdene til rette for bedre kvalitet på tiltakene rettet mot MA og PhD.
Jeg ser med andre ord for meg i hovedsak et Vestlandsuniversitet med mange “colleges” og relativt få “graduate schools”. Nå er det ikke min mening at man på collegenivå skal ansette et slags akademisk B-lag med sterk forankring i lokal byrgskap, leik og lått, mens UiB og UiS skal forvalte Vitenskapen og Forskningen alene. Jeg forestiller meg at akademikere på collegene bør ansettes etter samme kriterier som på universitetene - at de må gis muligheter til turnus inn mot “graduate schools” og at de må få en forskningsandel i sine stillingsbeskrivelser. Stillingene må kunne friste unge forskningstalenter og universitetsmiljøene må også ta en ansvar for det vitenskapelige nivå som basis for “utplasserte” BA lærerne.
Samtidig kan man også tenke seg tanken at enkelte fagmiljøer på institusjoner som i hovedsak gir BA, skal kunne ha utviklet seg til et nivå der det er naturlig at MA-PhD nivået for hele Vestlandet kan lokaliseres dit for ett bestemt fagområde. Tenk for eksempel på journalistikkstudiet i Volda eller nynorsk språkteknologi på Voss. University of California nettverket består ikke av “rene” colleges og graduate school institusjoner, men av campuser med et ulikt bandingsforhold fra fag til fag mellom BA og MA/PhD satsing. Jeg har stor tro på at et slikt komplementært nettverk også kan skapes på Vestlandet. Tenk på en campus i Haugesund som gir BA i mange av våre fag, men som UiB campusen sender studenter til for å ta MA i fag relatert til marin ferdsel og økonomi - der Haugesund allerede har et betydelig miljø.
Alt i alt vil denne modellen både kunne utnytte resursene våre bedre og skape en større entusiasme for forskningsbasert undervisning overalt i landsdelen.
En ting er sikkert: Vi blir ikke bedre av å sitte på Nygårdshøyden å sutre over at våre studenter er “late”. Dersom en lat student foretar et rasjonelt valg av studiested, vil jo dette være det stedet som stiller færrest krav til studenten. Personlig har jeg ikke registrert noe stort forfall i arbeidslyst blant studentene på mitt fag i de 30 årene jeg har vært her, men så har vi da på mitt institutt heller ikke jobbet aktivt for at studiet skulle bli mindre utfordrende. En spissing av kompetansen utover i studieprogressjonen må være veien til et bedre universitet for studenter, lærere og forskere.