I døgnet opp til LLE's store allmøte om rektoratets strategiplan, var det ualminnelig stor aktivitet i min innboks, det tikket inn med mails fra forskjellige fagretninger på humaniora. Jeg kjenner knapt til de vitenskapelige ansatte på fakultetet og av samme grunn var de fleste avsendere ukjente for meg, men det framgikk av mailkorrespondansen at de talte fra diverse ståsted og med forskjellige holdninger til hvordan humaniora skal presentere seg selv.
Det er som om vi humanister spenner ben på oss selv i denne diskusjonen om hva som er riktig og mest viktig, og hvordan humaniora skal profilere seg i et samfunn som i stigende grad insisterer på at vi skal argumentere for vår egen eksistensberettigelse.
Kan man i det hele tatt finne salgbare ord om de humanistiske fagene, uten å selge ut? Hvordan skal vi finne et felles begrepsapparat som kan dekke både fag som Digital Kultur og Arkeologi?
Det mangfold og den flerstemthet humaniora representerer står i motsetning til enhver markedsføringsstrategi. At “nytteverdi” og “vekst” er blitt sentrale begreper som krever at alt til enhver tid lever opp til dem, dehumaniserer samfunnet vårt.
Hvorfor skal politikerne tvinge oss til å formulere noen forenklede beskrivelser, når det samtidig vil medføre at vi undergraver nettopp det vi står for; kompleksiteten, nyansene, sammenhengen?
I en stadig mer ensrettet verden har de humanistiske fagene en jobb i å bevare det nyanserte bildet og opprettholde kampen mot polariseringstenkningen.
Derfor er det desto viktigere å insistere på å bevare vår egen retorikk og ikke å overta politikernes eller erhverslivets. Det er som om vi humanister i forsøket på å imøtekomme de eksterne behov, har tapt vårt eget språk et sted på veien. Som en representant så treffende formulerte det til LLE's Instituttrådsmøte, som reaksjon på betegnelsen “beredskap” i skriften for humanioras samfunssmandat: “Vi må få formidlet ut, at vi ikke er en “beredsskap” man tilkaller når huset brenner - vi er selve huset!”.
