«22 milliarder kroner fordeles til institusjonene uten at politikerne har innsyn i om disse ressursene fordeles i henhold til gjeldende aktiviteter og politiske prioriteringer».
Denne påstanden fremsatte rektorene ved de tre yngste universitetene (Nordland, Agder, Stavanger) tidligere i år i en kommentar til Stortingsmelding 18 og forslaget om ikke å endre basisfinansiering av universiteter og høgskoler. Bakgrunnen for uttalelser er at disse institusjonene mener seg underfinansiert sammenlignet med de eldste universitetene.
Leder av det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget som fikk i oppdrag å gjennomgå finansieringen av universitets- og høgskolesektoren, forskningsdirektør i Statistisk Sentralbyrå Torbjørn Hægeland tilbakeviser dette og slår i en kommentar i Khrono fast at «fordelingen vi ser i dag er slett ikke tilfeldig. Den er et resultat en rekke politiske prioriteringer over lang tid».
En rekke evalueringer av norsk forskning de siste årene viser til svak evne til å prioritere, liten vilje til å satse på kvalitet, langlangsiktighet og djervhet.
Det er naturligvis tillatt å kjempe for bedre økonomiske rammer for egen institusjon, og en trenger ikke være enig i rekken av politiske vedtak og prioriteringer. Men en må kunne forvente at institusjonsledere evner å se egen institusjon i et større landskap av universiteter og høgskoler med betydelig felles ansvar for å bygge kunnskapsnasjonen Norge. Direktøren ved Universitetet i Agder tilrår i brev til Kunnskapsdepartementet en omfordeling av basisfinansieringen mellom institusjonene, men på en slik måte at ingen får en større reduksjon enn 2-3 prosent årlig.
Forslaget kan synes moderat, men direktøren foreslår her i realiteten en overføring fra de etablerte til de tre yngste universitetene i milliardklassen. For Universitetet i Bergen vil forslaget trolig medføre en økonomisk svekkelse på rundt 60 millioner kroner årlig over Kunnskapsdepartementets budsjett på ca. 3 milliarder kroner. Forslaget vil også svekke institusjoner som NTNU og UiO med rundt 100 millioner kroner hver, eller mer. Spørsmålet blir da om den foreslåtte omfordelingen vil styrker den samlede norske forsknings- og utdanningskapasitet og - kvalitet? Jeg er mer enn tvilende.
Leder av interimsstyret for Høgskolen i Sørøst-Norge, Rune Nilsen, lanserer et mer moderat forslag, men med en like tydelig prioritering, når han foreslår at Stortinget bør tildele alle de neste tre års stipendiattildelinger til profesjonsutdanninger. «De er byggeklossene i samfunnet», presiserer Nilsen til Khrono. Styrelederen har de klassiske profesjonsutdanningene ved høgskolene i tankene, men glemmer at en stor del av studieporteføljen ved de eldste universitetene også er profesjonsutdanninger. Det er all grunn til å omtale eksempelvis leger, lektorer, psykologer og jurister - for å nevne et knippe - som rimelig sentrale profesjoner i samfunnet. Mer alvorlig er imidlertid oppfatningen av at det er de klassiske profesjonsutdanningene som i all hovedsak bidrar til velferd og verdiskapning i næringsliv og samfunn.
Ekspertutvalget, med utvalgsleder Hægeland i spissen, foreslo for regjeringen å bygge inn såkalte Kvalitets-, utviklings-, og profilavtaler som et nytt element i finansieringsmodellen av universitetet og høgskoler. Snarere enn en dramatisk omfordeling, eller ensidig og uspesifikk økning i tildelinger til de nye universitetene, kan slike avtaler legges til grunn for økonomisk styrking av utvalgte fag, temaer og miljøer. Slik styrking må imidlertid alltid være i tråd med styrets egen strategi og prioriteringer.
En rekke evalueringer av norsk forskning de siste årene viser til svak evne til å prioritere, liten vilje til å satse på kvalitet, langlangsiktighet og djervhet. Svaret på denne kritikken er neppe å spre begrensede midler tynt utover. Norsk studentorganisasjon har lenge utfordret institusjonene til å prioritere utdanningskvalitet og bygge solide fagmiljøer. Det bør vi ta på alvor. Mange mindre institusjoner har svært gode enkeltmiljøer; disse bør vi bygge opp under.
Det vi derimot ikke trenger er flere universiteter som skal dekke hele bredden av fag, forskning og utdanning; til det et Norge for lite.
