Nå har vi ettertrykkelig fått vårt pass påskrevet, vi som sørger litt, eller kanskje svært mye, lenger enn det psykologkollegene Torill Christine Lindstrøm og Erling Svendsen mener er fornuftig. Det finnes ifølge de to forskerne to ulike menneskesyn: mennesker som passive ofre, som ”viljeløse kasteballer i omstendighetenes og omgivelsenes vold, - re-agerende entiteter,” (Lindstrøm), eller mennesker som ”agerende individer” (Lindstrøm), med “tro på ressursene i menneskene” og tro på at “det finnes noe de kan gjøre (hvis de vil)” (Svendsen). Lindstrøm og Svendsen velger det sistnevnte, aktive mennneskesynet, mens vi som sørger lenge, åpenbart oppfører oss som passive ofre. Og som om ikke dette skulle være nok. Vi som sørger sterkt og lenge, gjør det ifølge de to psykologene antakelig fordi vi er redde for ikke å oppføre oss passende: ”Det kan være vanskelig å slutte sørgeperioden, av redsel for hva omgivelsene måtte tro. Var ikke kjærligheten så sterk? Kan man miste et barn og deretter leve videre tilsynelatende “som om ingenting har hendt” (Svendsen). Også det å sykemelde seg etter et dødsfall blir mistenkeliggjort: det er et ”budskap til omgivelsene” om den dødes betydning. For oss som alt dette er myntet på – vi som har mistet et barn, som har sykemeldt oss i lang tid og som sørger i enda lengre tid (uker, måneder, år) - er dette sterk kost, ikke minst fordi det kommer fra skråsikre fagfolk som hevder å ha empirisk belegg for sine synspunkter.
Lindstrøm har gitt oss mange gode råd for hvordan vi kan hjelpe oss selv i å komme videre med livet: det kan være lurt å komme seg raskt i jobb, det kan være en lindring i sorgen å gå på tur i skog og mark, å snakke med venner, å være sammen med kjæledyr etc. Det er neppe noen som er uenig i at hyggelige adspredelser kan ha stor betydning for å greie seg gjennom vanskelige livssituasjoner, og jeg tror mange av oss gjør akkurat disse tingene, forøvrig uavhengig av psykologenes råd. Men kan ikke Lindstrøm og Svendsen forestille seg at man kan gjøre alt dette og likevel leve med sorg, smerte og savn etter et tap som ikke lar seg lege, selv i et aktivt og for øvrig meningsfullt liv? Er det mulig å tenke seg at den sørgende også kan oppleve sterk glede, at glede og sorg kan – og bør - gå hånd i hånd, at det finnes sorg som ikke kan – og ikke bør – avsluttes etter noen uker? Det er et forunderlig endimensjonalt og simplistisk menneskesyn de to psykologene gir uttrykk for. Og det er beklagelig, siden dette menneskesynet åpenbart har bidratt til tolkning av de empiriske funnene som sorgforskningen deres bygger på. ”Rene” empiriske data finnes som kjent ikke. Det er et banalt vitenskapsteoretisk poeng, men det synes lite reflektert i Lindstrøms og Svendsens innlegg. Selv vil jeg ha meg frabedt å bli plassert i deres snevre kategorier. Og jeg er neppe alene om det.