I den pågående debatten om Universitetet i Bergen (UiB) har sammenblandingen av personlige og strukturelle forhold skygget for et annet og minst like viktig tema i skjæringspunktet mellom forskning og samfunn. Langt de fleste anerkjenner heldigvis universitetets rolle som en dels uavhengig institusjon med behov for langsiktig (grunn)forskning. Men det har dessverre vært for lite diskusjon om hvordan vi organiserer den mer kortsiktige oppdragsforskningen som blant annet skal imøtekomme næringslivets behov, ikke minst innenfor energi, teknologi og naturvitenskap.
Dette skyldes ikke bare universitetet og høyskolene sine behov for å diskutere interne styringssystemer og prioriteringer. Årsaken er vel så mye et vestnorsk næringsliv og næringslivsledere som i for liten grad orienterer seg mot den kompetansen som forsknings- og utviklingsmiljøene representerer. I den pågående debatten om UiB og dens forhold til samfunnet, er det typisk nok representanter for universitetet, høyskolene og forskningsinstituttene som deltar, ikke lederne i regionens store bedrifter.
Det gjøres svært mye godt arbeid både hos Unifob, CMR, CMI, SNF, BTO og hos de øvrige såkalte randsoneinstitusjonene mellom forskning og samfunn i regionen vår. Flere av dem scorer også høyt på uavhengige rangeringer.
Men sett utenfra fremstår instituttsektoren likefullt for fragmentert, for lite synlige og for lite slagkraftige, særlig innenfor det området der næringslivet i Vest-Norge kan og bør spille en viktig global rolle i de kommende tiårene. Spissformulert; skal Vest-Norge bli en fremtidig global ”hub” og kunnskapssenter for den miljøvennlige energi og infrastruktur som verden trenger for å løse energi- og klimautfordringene, trengs et slagkraftig forskningsinstitutt i skjæringspunktet mellom energi, teknologi og naturvitenskap.
For at et slikt institutt både kan bli en realitet, og få et innhold og organisering som kan gjøre det synlig og slagkraftig, må minst tre forutsetninger oppfylles:
- Det må være en genuin vilje blant eksisterende forskningsinstitutter og randsoneinstitusjoner til å legge egne egg i en ny kurv.
- Universitetet i Bergen og dets ledelse må ta et særlig ansvar for å bidra til utformingen av et slikt forskningsinstitutt, både i kraft av universitetets egen størrelse og betydning, og gjennom eierposisjoner i eksisterende randsoneinstitusjoner.
- Næringslivet i bergensregionen og på Vestlandet må på banen og delta i både diskusjonen, utformingen og finansieringen.
Hvordan et slikt forskningsinstitutt nøyaktig bør utformes og organiseres, får den videre prosess avklare. Men det er uansett et godt utgangspunkt når sentrale aktører som prodekanus Geir Anton Johansen, Unifob-direktør Arne Svindland og CMR-direktør Arvid Nøttvedt alle er enige om at det per i dag finnes et stort potensial som ennå ikke er forløst.
Mange storslåtte ideer i Bergen har historisk falt til grunnen fordi egenprestisje og revirtenkning går foran viljen til å skape noe nytt i samarbeid med andre. Nå har både dagens universitetsledelse og alle andre som er opptatt av skjæringspunktet mellom forskning og samfunn en reell mulighet til å skape et forskningsinstitutt som kan tilby kunnskap som blir stadig mer kritisk for en bærekraftig utvikling. Timingen er optimal. En slik sjanse må vi ikke la gå fra oss.