I 2010 utgav professor Jonathan Cole boken The Great American University. Cole er professor i sosiologi og var i en årrekke rektor ved Columbia-universitetet – et av de mest anerkjente amerikanske universitetene. I boken tar Cole opp det han mener kjennetegner de aller fremste amerikanske universitetene, hvordan de har greid å utvikle høyt faglig nivå og hvilken betydning de har for samfunnet.
De amerikanske forskningsuniversitetene er forbausende unge og i takt med den generelle samfunnsutviklingen. Cole understreker like fullt betydningen av de tradisjonelle akademiske verdiene som vitenskapens frie og uavhengige rolle, langsiktighet og forskning basert på undring og nysgjerrighet.
Det er ingen grunn til å forfatte en bok med tilsvarende tittel om de norske universitetene skal vi tro høstens universitetsrangeringer. Ingen av de norske universitetene er på listen over verdens 150 beste universiteter på Times Higher Education sin (THE) årlige rangering. Ikke bare ligger vi langt bak de beste universitetene i verden: Vi kan heller ikke konkurrere med de fremste i Norden. Universitetsrangering er ingen eksakt vitenskap. Om rangeringer gir et korrekt bilde av kvalitet, kan naturligvis være en interessant diskusjon i seg selv. Men et leserinnlegg av Aksnes, Giske, Hansen og Taxt i På Høyden 21.12.12 underbygger inntrykket av at ikke alt står like bra til ved alle norske læresteder. Langt viktigere enn å diskutere kvaliteten på rangeringene, er det derfor å diskutere hvilke ambisjoner og hvilken kvalitet vi ønsker for våre universiteter.
Her kan rangeringene være en hjelp i og med at de bygger på faktorer som de fleste akademikere forbinder med kvalitet: Antall publiserte vitenskapelige artikler og patenter forteller om omfanget av forskning og innovasjon ved institusjonen. Hvor ofte vitenskapelige arbeider siteres sier noe om hvor stort gjennomslag og hvilken interesse de har i det internasjonale forskermiljøet. Omfanget av ekstern finansiering er et uttrykk for evnen til å konkurrere om forskningsmidler basert på kvalitet, samt omfang av samarbeidet med eksempelvis næringsliv. Forholdet mellom antall studenter og antall vitenskapelige ansatte er en indikator på studiekvalitet. Omdømme er viktig både for evne til å rekruttere de beste medarbeiderne og i konkurransen om de beste studentene. Hvorvidt en eller flere nobelprisvinner er tilknyttet institusjonen har selvsagt også noe å si for et universitet.
Jonathan Coles egen institusjon, Columbia-universitetet, er ett av de amerikanske forskningsuniversitetene som skårer høyt på internasjonale rangeringer. Cole betoner i sin bok viktigheten av å legge til rette for kvalitet gjennom langsiktige, strategiske beslutninger. Finansiering er en viktig forutsetning for forskning og utdanning av høy kvalitet. Rektorene ved de fremste amerikanske forskningsuniversitetene bruker en betydelig del av sin tid til å skaffe institusjonen solide økonomiske rammer. De fremste amerikanske universiteter har økonomiske rammer som norske institusjoner bare kan fantasere om. Nordisk Ministerråd la i fjor sommer frem rapporten ”Forskning i Norden – nøkkeltall 2012”. Dette er nedslående lesning om man er opptatt av forskningsfinansiering. Rapporten viser at Norge var det land i Norden som brukte minst per innbygger til forskning og utvikling (FoU) i 2010. FoU-utgiftene som andel av BNP var over 3 prosent i samtlige nordiske land. Unntaket er oljelandet Norge, som i 2010 brukte 1,7 prosent av BNP – det samme som Kina - til FoU. Selv om det her må tas høyde for at Norge har et høyt BNP per innbygger, vitner ikke dette om en svært ambisiøs satsning. I statsbudsjettet for 2013 legger regjeringen opp til en realvekst på i overkant av 2 prosent, men en vesentlig andel av denne økningen skyldes høyere kontingent til EU. NIFU’s indikatorrapport for 2012 viser at BRIC-landene (Brasil, Russland, India og Kina), med unntak av Russland, over en årrekke har hatt en klart større realvekst i sine forskningsbudsjetter enn Norge. Kina topper statistikken med ca 18 prosent årlig vekst fulgt av India med 10 prosent og Brasil med 8 prosent. For samme periode var realveksten i det norske forskningsbudsjettet 3 prosent.
Forskningsmessig infrastruktur er ett område det trengs satsing på for å oppnå høyere kvalitet i forskning. Høsten 2012 har det vært poengtert, bl.a. gjennom reportasjer i Studvest, at studenter og forskere sliter med delvis utrangert og gammeldags utstyr ved UiB. Norges Forskningsråd har fastslått at det er et etterslep i investeringer i vitenskapelig utstyr og forskningsinfrastruktur ved norske universiteter på mange milliarder. Dette har klare negative konsekvenser for forsknings- og utdanningskvalitet og for rekrutteringen av de beste fagfolkene til våre miljøer.
Å satse på utdanning er også viktig om en ønsker å høyne kvaliteten på forskningen. Studentparlamentet ved Universitetet i Bergen ønsker seg en mentorordning hvor studentene får personlig veiledning av en vitenskapelig ansatt fra første dag i studiet. Dette er en undervisningsform som er langt mer ressurskrevende enn rene forelesninger bl.a. fordi den setter krav til et annet forholdstall mellom antall vitenskapelige ansatte og studenter. Akkurat dette er en faktor som inngår også i universitetsrangeringene. Professor Cole understreker i sin bok betydningen av den mer uformelle delen av undervisningen, det som skjer i samtaler mellom lærere og studenter, og i veiledning og i laboratorie- og feltarbeid. Ved de fremste forskningsuniversitetene har man lyktes med å integrere forskning og utdanning og dermed lærere og studenter på en god måte. Høy kvalitet i undervisningen og fremragende forskning forsterker hverandre, slår Cole fast. Det er derfor et mål for oss å arbeide for å innføre mentorordninger der dette er praktisk mulig.
Et universitet eksisterer ikke i et vakuum. Cole peker på hvor viktig samarbeid mellom ulike kunnskapsaktører har vært for å utvikle de fremste amerikanske universitetene. Bergen er i denne sammenhengen en liten by, men det er også en by med et betydelig antall kunnskapsaktører. Samarbeid mellom disse aktørene vil i de aller fleste tilfeller gi merverdi. Samarbeid på tvers av institusjoner forsterker miljøene gjensidig og bygger kvalitet. UiB bør inngå i slike samarbeid. Det vil selvsagt variere på hvilken måte universitetet deltar. Noen samarbeid bør være forpliktende og langsiktige, andre knyttet til prosjekt og dermed mer kortvarige.
Selv om utgangspunkt her har vært at det er stor avstand mellom de store amerikanske forskningsuniversitetene og norske universiteter på rangeringene, er det også viktig å fokusere på at våre universitet langt fra er dårlige. Våre studenter får gjennomgående en solid utdanning og flere av våre forskningsmiljøer holder klart internasjonal standard slik også Forskningsrådets fagevalueringer viser. At utviklingen de siste årene kan tolkes som negativ, noe som underbygges i det tidligere omtalte leserinnlegget til Aksnes et al, gir imidlertid grunn til bekymring. Vår rike nasjon har akkurat nå muligheten til å bygge kunnskapssamfunnet for fremtiden. Men da må vi ville det – både nasjonalt og lokalt. Vi lover fortsatt satsning på kvalitet ved UiB de kommende fire årene. Gjennom handlingsrom for forskning, fokus på infrastruktur og utdanning og ikke minst samarbeid med omgivelsene, vil vi ta vår del av jobben og være med å levere kunnskap som former samfunnet. Men vi forventer også av nasjonale myndigheter at de griper den unike sjanse Norge nå har til å satse – og satse stort! Vi vil derfor engasjere oss i tett og god dialog med myndighetene for å fremme en slik satsing.