Det er viktige spørsmål Helge Sandøy tar opp i sitt innlegg ”Engelsk som vitskapsspråk?”,
og som vi gjerne ville ha diskutert mer inngående under debattmøtet på HF-fakultetet, 04.04.05. Hvilket språk en skal bruke for å presentere sine forskningsresultater, er et sentralt spørsmål som det norske forskningssamfunnet bør forholde seg til. Sandøy nevner språklig mangfold som et gode i seg selv og formidling av forskningsresultat på norsk som viktig for demokratiet. Ingen kan være uenig i dette. Sandøy presenterer to konkrete forslag: 1) Krav til ph.d.-avhandlinger om sammendrag på 20 s. på et internasjonalt språk når de er skrevet på norsk, og på norsk når de er skrevet på et utenlandsk språk (tilsvarende krav på 5 sider for masteravhandlinger), og 2) pålegg til fakultetene/ instituttene om å gi kurs på doktorgrads- og mastergradsnivå i faglig presentasjon på både norsk og et internasjonalt språk. Dette er svært interessante forslag, som vi gjerne vil drøfte med de ulike fagmiljøene.
Vårt syn på Sandøys hovedspørsmål om engelsk som vitenskapsspråk kan formuleres kort og litt unyansert som følger: Vi er enige i at når det gjelder språkvalg i vitenskapelig formidling er det ønskelig å tilstrebe et ”både-og”. For å hevde oss i den internasjonale forskningsfronten, må vi publisere på et annet språk enn norsk. For å heve kvaliteten på forskningen er det viktig å diskutere med en så stor del av det aktuelle fagmiljøet som mulig, og for de fleste fag er det da nødvendig å bevege seg utover Norges grenser. Men for å komme fram til de beste, mest presise og mest overbevisende formuleringene, må vi også ha en solid basis i vårt eget språk, norsk. Kulturelt og politisk er det dessuten viktig å bevare norsk som vitenskapsspråk – særlig i de fagene som er knyttet til nasjonal identitet, men også i andre fag. Om vi er eller vil være aldri så internasjonale, er det viktig å gi våre studenter og doktorgradskandidater anledning til å delta i den gode og utviklende faglige samtalen på norsk.
Ingen er uenig i at vitenskapelig kvalitet skal avspeiles i publikasjoner. Men i den sammenheng mener vi det er to forhold som det er viktig å huske på. For det første, publisering i et engelskspråklig tidsskrift er ingen garanti for kvalitet; det er ikke en gang en garanti for internasjonal utbredelse. For det andre, vi nordmenn er ikke så flinke i engelsk som vi gjerne vil tro. Derfor bør vi satse skikkelig hvis vi først skal skrive på engelsk. Vi bør gi opplæring i vitenskapelig språkbruk og tekstsjangre i engelsk (i alle fall for doktorgradskandidatene); og et universitet som vil være internasjonalt orientert, burde i tillegg ha en profesjonell tjeneste for språkrøkt for sine ansatte. Dette er noe vi ønsker å arbeide for.
Noen utfyllende kommentarer til svaret til Helge Sandøy kan leses her:
Kandidat til det foreslåtte viserektorvervet for internasjonale relasjoner, professor Kjersti Fløttum, deltok på konferansen Sandøy nevner, Engelsk – elitenes nye latin eller uunnværlig redskap for fri kunnskapsutvikling?, som ble holdt i Trondheim i november 2003. Denne konferansen åpnet for refleksjon og bevisstgjøring rundt det viktige spørsmålet om språkvalg knyttet til formidling i vitenskapelige sammenhenger. Konferansen bidro til å nyansere kategoriske og ureflekterte utsagn av typen ”skal vi hevde oss i forskningsfronten, må vi skrive på engelsk” og ”vi må skrive på norsk for å berge det norske språket”. I enkelte sammenhenger er det klokt å si – med Helge Sandøy – ”ja, takk begge deler”. Vi bør skrive på både norsk og engelsk (og på andre språk der det er naturlig). Men vi bør også vite hva vi gjør når vi velger det ene eller det andre. En erkjennelse av at vi trenger ”begge deler” er dessuten en svært generell erkjennelse. Skal vi komme videre, må vi se på og ta hensyn til ulike fag og fagtradisjoner (i enkelte fag foregår stort sett all vitenskapelig publisering på engelsk); vi må ta hensyn til ulike nivåer i forskerkarrieren, og til skillet undervisning/ forskning. Og ikke minst trenger vi ulike tiltak, som til en viss grad har med profesjonalisering av språkopplæring og språkrøkt å gjøre. Vi må unngå driften mot gjennomsnittet og en gjenommsnittsengelsk; vi må unngå en ureflektert og delvis institusjonalisert oppdragelse i å betrakte engelsk som det selvsagte språkvalget; og ikke minst er det viktig å ta seg tid til å definere og å reflektere rundt begrepet ”internasjonal publisering”. Dette er viktige forhold som må med i debatten om ”norsk ELLER engelsk” eller ”norsk OG engelsk”.
Mange tiltak kunne iverksettes for å bidra til en bedre ivaretakelse av norsk vitenskapelig språkbruk. Dette er tiltak som universitetet ikke kan stå for alene, men universitetet bør være aktivt med i debatten og bidra på de punkter der vi har særlige forutsetninger (som i forhold til de forslagene Sandøy presenterer).
De fleste vil være enige i at det er viktig å ha en nasjonal identitet som norsk forsker (i tillegg til det å ha en faglig identitet – som kan være nasjonal eller internasjonal). Men da må noe gjøres, og ivaretakelsen av norsk vitenskapelig skrivetradisjon må ha et klart mål. Det må ikke dreie seg om å publisere på norsk for norsken skyld. Det må dreie seg om å publisere på norsk for kvalitetens skyld. En mulig vei er å satse på utvikling av noen få norske tidsskrifter i sentrale fag, som setter høye kvalitative krav og som har fagfellevurderinger som i internasjonale anerkjente tidsskrifter (og vi har allerede gode kandidater blant eksisterende norske tidsskrifter, men det kunne også bli aktuelt med nye tidsskrifter). Det skal være prestisjefylt og krevende å få antatt en artikkel i det aktuelle tidsskriftet, og det bør gi økonomisk uttelling. Man kunne til og med tenke seg muligheten til å opprette en årlig pris for beste norske vitenskapelige artikkel. Parallelt kunne man tenke seg en pris for beste norske vitenskapelige bok (i enkelte fag er boken/monografien en like så viktig publiseringsform som artikkelen). En videre diskusjon om disse og andre forslag er vi innstilt på å delta i.
Vi håper Sandøy vet hvem han skal stemme på nå!