Overgangen fra krig til fred er en komplisert og sammensatt prosess. Det handler ikke bare om å legge ned våpnene, men også om å ta et oppgjør med fortiden. Om oppgjøret ikke blir tatt kan fortiden bli liggende som en glo og ulme og sørge for at freden aldri blir stabil.
Etter folkeretten og internasjonal strafferett har stater plikt til å straffeforfølge internasjonale forbrytelser når en krig er over og freden har senket seg. Men i hvilken grad kan statene manøvrere mellom straffeforfølgelse og amnestier? Det er temaet i doktorgradsavhandlingen Elizabeth Baumann disputerte for ved Det juridiske fakultet i desember.
Ustabil fred
– I et land i en overgangsfase fra krig til fred vil det ofte være behov for et rettsoppgjør, men landene er gjerne dårlig rustet til å foreta en slik prosess. I studien har jeg sett på om det finnes alternativer som kan brukes, forteller Baumann.
Jugoslavia og Rwanda er typiske eksempler på krigstribunal som har straffeforfulgt internasjonale forbrytelser. Prosessen etter apartheid i Sør-Afrika er eksempel på en forsoningsprosess uten rettsoppgjør. I Afghanistan har ingenting skjedd.
– Men er det fred i Afghanistan i dag?
– Det kommer an på hvordan du definerer fred. Ut fra et negativt fredsbegrep er det akkurat nå ikke krig, men det mangler jo veldig mange elementer av det vi kaller positiv fred, sier Baumann.
Demokratisk tillit
Baumann peker på at det har vært en rekke saker, svært alvorlige overgrep mot befolkningen, som aldri har hatt noen form for verken strafferettslige eller forsoningsorienterte prosesser. Derimot har de gitt amnesti til alle.
– Krigsforbrytere også. Da blir det ingen balanse i forholdet mellom rettferdighet og forsoning, sier hun, og legger til at det er svært uheldig for lokalsamfunnet at ingenting er blitt gjort.
– Skal man bygge opp et demokrati må man ha tillit til at de viktige demokratiske prosessene fungerer.
Juristen mener at det at folk man vet har begått svært alvorlige forbrytelser sitter i maktfulle posisjoner vil undergrave og bryte ned folkets tro på at demokratiet er reelt.
– Jeg tror det er veldig viktig for landets potensielt positive utvikling at man tar et oppgjør med fortiden, ellers vil det ligge og ulme som et sår som aldri gror.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Elizabeth Baumann (i midten) jobbet i narkotikatribunalet i Afghanistan i 2007. Her i rettssalen sammen med to afghanske dommere. (Foto: Privat)
Sprikende praksis
En av tingene hun har sett på i avhandlingen er hvor mye de internasjonale aktørene i Afghanistan har hatt å si for hvordan oppgjøret er blitt håndtert – eller ikke er blitt håndtert. Hun har prøvd å finne ut hva Sikkerhetsrådet og FN har gjort for å fremskynde en prosess med en form for rettsoppgjør eller forsoningsprosesser. Funnene indikerer en sprikende praksis.
– Jeg tror man har prioritert kampen mot terror. Sikkerhetsrådet kom sent på banen for rettsoppgjør i Afghanistan, det har på en måte vært overskygget av andre hensyn – for eksempel hensynet til fred og sikkerhet. På en annen side kan man jo si at det å gjennomføre et rettsoppgjør også er viktig for fred og sikkerhet, at det er en stabiliserende faktor, sier Baumann.
Alle mulige feil
Alt i alt mener hun at det internasjonale samfunnet har begått alle mulige feil som var mulige å begå etter invasjonen i 2001. Feil man egentlig kjente til før man gikk inn.
– Afghanistan er en repetisjon av blemmer man har begått før. Jeg tenker først og fremst på det å kjøre en tosporet prosess, at man skal bekjempe internasjonal terrorisme samtidig som man gjenoppbygger et land, sier hun og fortsetter:
– Det er en fryktelig vanskelig oppgave, og det er uhyre vanskelig å balansere de to ganske avvikende målene mot hverandre.
Hun mener også at man i alt for liten grad har klart å bygge det afghanske samfunnet fra bunnen. Ifølge Baumann er Afghanistan nærmest blitt et farlig eksperiment med lettvint demokrati ovenfra og ned, mens man i virkeligheten burde ha bygget demokratiet nedenfra og opp.
Kan ikke lukke døren
– Men siste ord er nok ikke sagt i Afghanistan. Når det internasjonale samfunnet nå trekker seg ut kan man ikke bare lukke døren og dra. Det må være veldig viktig for de vestlige aktørene at man fortsatt bistår Afghanistan i gjenoppbyggingen av samfunnet. Veldig mye gjenstår, og de vil fortsatt ha stort behov for hjelp. Først og fremst hjelp til å bli selvstendige og selvhjulpne, sier hun.
For å få til det kan et oppgjør med fortiden være viktig, selv om det også finnes eksempler på at det aldri blir tatt noe oppgjør.
– Å lukke døren og gå videre kan kanskje fungere, men den afghanske befolkning har i mange meningsmålinger uttrykt at de ønsker et oppgjør. Store deler av sivilbefolkningen har opplevd overgrep, og jeg tror den jevne afghaner ønsker at det skal ryddes opp, sier hun.
Manøvreringsrom
Det er ikke sikkert at Afghanistan vil ha ressurser til å gjennomføre noe kostbart á la Rwandatribunalet, men ifølge Baumann må det finnes former for oppgjør man kan gripe fatt i.
– Hovedessensen i min vurdering er at folkeretten gir anvisninger til en del modeller, men det er ikke sikkert at de virker så godt når det kommer til land i overgangsfaser. Men også i overgangsfasene skal det være en avveining av de ulike hensyn, fred og forsoning mot rettferdighet.
(Illustrasjonsbilde på forsiden: The U. S. Army)