I slutten av april arrangerte Norske kvinnelige akademikere og Realfagsdamer/Kvinner i fysikk et seminar om rollemodeller og rekruttering. Med utgangspunkt i sine erfaringer fra Institutt for fysikk og teknologi, påpekte både professor Anna Lipniacka og førsteamanuensis Dorte Madsen at arbeidsbelastningen er stor for kvinner i akademia, ikke minst i realfaglige miljøer. På dette store instituttet er det kun to kvinner i den faste vitenskapelige staben.
– Og det merkes! Ikke bare er kvinnerepresentasjon lovpålagt i komiteer og utvalg, vi brukes også mye tid på profileringsarbeid og formidling generelt. Vi har ikke noe i mot å være såkalte rollemodeller, men vi mener at komitéarbeid og formidling da må få en høyere anerkjennelse, sier professor Anna Lipniacka.
Ulike løsninger
At kvinner bruker mer tid på slike oppgaver og dermed får mindre forskningstid enn menn, er et kjent problem, og ulike løsninger er blitt foreslått
Ved Universitetet i Tromsø har de for eksempel, i følge Ressursbank for likestilling i akademia, diskutert om man kan fire på kravet om å oppfylle kjønnskvoter i styrer, utvalg og komiteer. Ved UiB blir innsats i komiteer og utvalg tatt med i betraktningen når kvalifiseringsstipend til kvinnelige forskere skal deles ut, og den nye tiltakspakken til mat.nat slår fast at fakultetet skal kompensere for merbelastningen kvinner har i forbindelse med komitéarbeid og lignende ved å gi kvinnelige førsteamanuenser rett til forskningstermin etter halv opptjeningstid for de to første forskningsterminene. Å gi kvinner oftere forskningsfri var også en løsning den britiske professoren Teresa Rees pekte på da hun holdt innlegg under den nasjonale likestillingskonferansen ”Et skritt opp” tidligere i vår.
Dorte Madsen peker imidlertid på at det ikke bare er lett å ta forskningsfri når kvinneandelen er så liten.
– For det første vet jeg at min kvinnelige kollega da får et enda større trykk, og for det andre kan det være negativt å være borte fra undervisningen, mener Madsen.
Anne Lipniacka understreker også at kontakt med studenter er viktig, og hun mener derfor man heller må arbeide for å få komitéarbeid og formidling inn i akademias belønningssystemer. Hun ser positivt på at et nasjonalt utvalg i regi av Universitets- og høyskolerådet nå arbeider med en modell som skal få formidlingsvirksomhet inn som en budsjettkomponent for universitetene.
– Jeg synes også man skal diskutere hvorvidt arbeid i komitéer og utvalg skal virke inn på inntekt og bevilgninger. Det viktigste er likevel at dette arbeidet anerkjennes og ikke forblir ”usynlig”, slik det gjerne oppfattes i dag, sier Lipniacka.
Vaktbikkjer for likestillingsmål
I disse dager jobber likestillingskomiteen sentralt på UiB med en ny handlingsplan. Fristen for innspill er satt til 1. juni, og derfor var det på høy tid at kvinnelige forskere allierte seg og diskuterte forslag, mente Anne Assersson i Norske kvinnelige akademikere (NKA) Foreningen ved UiB tok sporenstreks kontakt med kvinner på mat.nat-fakultetet som er i ferd med å bygge opp nettverket Realfagsdamer/Kvinner i fysikk. De har også tatt et initiativ til et bredt samarbeid med Senter for kvinne- og kjønnsstudier.
– Vi har jobbet med likestillingsspørsmål i over tjue år, men vi har ikke vært vitne til noen særlig positiv utvikling dessverre. Med den ambisiøse tiltaksplanene til mat.nat og en revidert handlingsplan på UiB ser vi imidlertid lysere på fremtiden, sier Asserson.
De ulike gruppene av kvinnelige akademikere ønsker å samarbeide mer i tiden fremover. På det første fellesseminaret la de vekt på sin rolle som vaktbikkjer for oppfølgingen av mat.nats tiltakspakke og UiBs nye handlingsplan for likestilling.
