Da Carl Tollef Solberg (30) var en liten gutt, oppdaget han boken «Filosofi: Tenkningens historie gjennom 2500 år» i bokhyllen hjemme. Det var en befrielse. Ved å lese i den oppdaget han at det han hadde trodd var rare tanker bare han hadde, viste seg å være tanker andre hadde tenkt mye på gjennom årtusener.
Som ung voksen begynte han på medisinstudiet, for å kombinere interessen for naturvitenskap og humaniora. Men ganske tidlig ble det tydelig for han at han også ville studere filosofi.
Han gjorde nettopp det, og i januar disputerte han med den tverrfaglige avhandlingen «Evaluating Deaths. Reconciling the Badness of Death Debate and Summary Measures of Population Health». Solberg var stipendiat ved Institutt for global helse og samfunnsmedsin, og en del av forskergruppen Global Health Priorities, samt gjesteforsker ved UiO og Universitetet i Oxford.
– Medisin var et utmerket studie for å lære om kroppen. Men jeg syntes det var for liten plass til refleksjon. Det er mange etiske problemstillinger som gjemmer seg i medisinfaget. Hva bør man som lege gjøre? Og hva bør man prøve? Som lege trenger man å ta stilling til slike spørsmål, mener Solberg.
Hvem er døden verst for?
Doktorgradsavhandlingen hans har global helse som utgangspunkt. Solberg stiller spørsmål om hvordan vi bør evaluere dødsfall og ved hvilke dødsfall som bør anses som de verste.
– Å redde liv er å forlenge livet. Men samtidig redder man ikke et liv for all fremtid. Hvorfor forlenger man livet? Det må jo bety at noen tidspunkt er verre enn andre å dø på, mener Solberg.
Men for å kunne si noe om hvilke dødsfall som er de verste, må man også si noe om hvem døden er verst for. Er døden verst for de pårørende og etterlatte? Eller er den verst for den som dør?
– Når man gråter i en begravelse, gråter man da på vegne av seg selv, fordi man var glad i og kommer til å savne den som har gått bort? Eller gråter man fordi den døde ikke vil få mulighet til å oppleve livet?
Solberg mener at man på samme måte som man kan miste muligheter mens man er i live, for eksempel fordi man er syk når man skulle deltatt på noe, taper man noe når man dør.
– Dersom man dør kan man ikke gjøre det man ellers kunne gjort. Slik kan man argumentere for at døden er verre jo mer man taper, og det følgelig er de unge som taper mest.
Dødfødsler og nyfødtdød
Tradisjonelt har nyfødtdødsfallblitt evaluert som de verste dødsfallene innen global helse. Men i to av artiklene som danner grunnlaget for avhandlingen argumenterer Solberg for at også dødfødsler bør telle med når man evaluerer dødsfall.
– Det er omtrent 2,7 millioner nyfødtdødsfall i verden i året. Dette er dødsfall der barnet dør før det er en måned gammelt - og veldig mange av disse dødsfallene skjer bare timer etter fødsel. Hovedårsaken til nyfødtdødsfall er prematur fødsel. Samtidig er det omtrent 2,6 millioner dødfødsler i året. Rundt halvparten av disse skjer rundt termin, altså rundt uke 40. Dette er individer som i mange tilfeller kunne vært reddet, sier Solberg.
Han mener at det ikke er noen vesentlig forskjell mellom disse to gruppene, og argumenterer for at dødsfall som skjer fra uke 28 bør regnes med når man evaluerer dødsfall. Fra rundt uke 28 vil de fleste fostre kunne overleve utenfor livmoren. Det er også på denne tid man regner med at et foster kan føle smerte, og noen uker senere i fosterlivet er man i stand til å gjenkjenne mors stemme, skriver Solberg i en av artiklene.
– Så kan man stille spørsmål ved om dette standpunktet kan fremme en abortkritisk holdning. Det er mulig å redde stadig yngre barn, så hvor skal grensen gå? Jeg mener at det ikke gjør det. De fleste vil neppe tenke at tap av en befruktet eggcelle, en zygote, skal regnes som noen tragedie, sier Solberg.
Han mener tidspunktet for når et foster har en viss kapasitet til bevissthet er det viktige, og argumenterer for at det er omtrent i uke 28. Uke 28 er også brukt av WHO som en nedre grense på en definisjon av en dødfødsel. Ingen land praktiserer i dag selvbestemt abort etter uke 28.
Mener døden er verst for femåringer
Men selv om det er de aller minste som går glipp av mest liv dersom de dør, er det de dødsfallene som er aller verst? Nei, hevder Solberg. Han mener at dødsfall hos yngre barn bør regnes som de aller verste, og bruker sin egen alder som utgangspunkt.
– Jeg er 30 år. Dersom jeg ser tretti år frem i tid, vil jeg nok ha forandret meg sett i forhold til hvem jeg er i dag. Men endringen er mye større dersom jeg går tretti, eller kanskje bare tjue, år tilbake i tid. Men når begynner man å forme sitt eget liv og se fremover? Neppe når man er baby eller ett år gammel. Men rundt femårsalder gjør mange det. Da har man planer for hva man vil, og man begynner å bli selvbevisst, sier Solberg.
Prioriteringer
I dag tarVerdens helseorganisasjon (WHO) utgangspunkt i at dødsfall blant nyfødte er verst. Dette får så konsekvenser når forebygging av sykdommer skal prioriteres – medisinsk og økonomisk. Solberg mener at ved å flytte grensen fra nyfødtdødsfall til også å regne med dødfødsler, vil man få noen medisinske konsekvenser.
– Dersom mange dødfødsler skjer rundt termin, ville disse barna kanskje vært reddet dersom tilgang til for eksempel jordmor hadde vært bedre?
– Det kunne de trolig. Det handler om hvordan man skal prioritere. Det er store forventninger til helsevesenet. Men samtidig kan man kan ikke fjerne alt som er vondt, sier Solberg.
