Med Peter Handke-debatten er ikke ”Hamsun-problemet” blitt mindre aktuell. Vi må ta inn over oss at det som ledet Hamsun inn i nazismen også næret hans litterære kraft.
Frode Lerum Boasson forsvarer sin ph.d fredag. Her tar han for seg Knut Hamsun i spenningsfeltet mellom litteratur og politikk og det som ofte benevnes som ”Hamsun-problemet”. Dette problemet tar utgangspunkt i de to dominerende siden ved mannen: At han på den ene siden var et udiskutabelt litterært geni, som begikk noen av de mest fremtredende kunstverk i norsk historie. Samtidig som han, like udiskutabelt, var nazist.
Boassons innfallsvinkel er et begrep han mener forsyner oss med en god inngang til begge disse sidene ved dikterkjempen: Vitalismen.
- Min hypotese er at Hamsun henter mye av sin litterære kraft også fra sin ideologiske verdensanskuelse, sier Boasson til Universitetsavisa.
Hva skal vi med litteratur?
- Hva skal vi med litteratur, egentlig? Litteratur der politikk og moral er fjernet, og som dermed bare er omgjort til ”skjønn diktning”, oppfatter jeg som relativt ubrukelig, sier Boasson. UA får en time med ham på hans kontor, to dager før prøveforelesningen. Han påstår han er temmelig stresset, men fremstår som nokså uanfektet.
At Hamsun var nazist, er opplest og vedtatt. Så hva gjør vi med det faktum at han også er en storartet forfatter? Den mest anvendte innfallsvinkelen er å gjøre som Dronning Sonja anbefalte under åpningen av Hamsun-året i 2009, å ”holde to tanker i hodet samtidig”. Den litterære storheten Hamsun og nazisten Hamsun plasseres på hver sin hylle, og så kan man helt enkelt se bort fra nazisten og hylle dikteren.
Skille mellom idiot og geni
Man kan, med Hamsun-ekspert og nå disputerende stipendiat Frode Boassons ord, velge å skille skarpt mellom den politiske idioten og den geniale forfatteren Knut Hamsun. Slik ser én løsning på ”Hamsun-problemet” ut.
Hamsun er ikke alene her, man har lignende ”Louis-Ferdinand Celine”-problem og ”Peter Handke-problem”. Problemet oppstår når man kjenner behov for å holde seg for sin politiske nese mens man nærmer seg en forfatter innhyllet i stråleglans. Boasson tar for seg Hamsun-problemet, men hans analyse får også betydning for hvordan man nærmer seg tilsvarende forfatter/politiker-problemer.
Nudisme, vegetarianisme
I Hamsuns tilfelle oppfatter Boasson idestrømningen ”vitalisme” (se faktaboks) som noe av en døråpner til å forstå Knut Hamsuns virke. Ifølge Boasson tar vitalismen hos Hamsun noe av religionens plass. Det er snakk om en egen, selvstendig kraft, en livskraft i og utenfor mennesket, som mennesket er en del av.
Samtidig forefinnes en hverdagsvitalisme, i form av Livsreformbevegelser, som oppsto fra 1890-årene og utover. Naturisme, nudisme, vegetarianisme, dyrking av naturfolk, gjenoppblomstringen av den olympiske bevegelse, framveksten av speiderbevegelsen, begeistringen for vandring i naturen: Alt dette er uttrykk for en vitalistisk strømning i tida mellom 1890 og 1945.
- Hos Hamsun finner man en dyrking av det ubevisste i sjelen, sier Boasson.
- Men dette er ikke en ubevisst i freudiansk forstand. Hamsuns ubevisste sjelsliv skal ikke psykoanalyseres, det skal leves ut, det er snakk om fysiologiske reaksjoner. Fornuften blir tilsidesatt.
Vitalismens svarte side
Hamsuns vitalisme bryter ned barrieren mellom mennesket og livskraften, ifølge Boasson, og utover i forfatterskapet er det livskraften, ikke mennesket, som står i sentrum. Det er hva som tjener denne kraften, ikke menneskets beste, som er det viktige. Menneskets viktigste funksjon blir derved å opprettholde Livet som egen kraft. Slik sett kan vitalisme oppfattes som humanismens motsetning.
- Det er en bakside med å dyrke det naturlige – for hva skjer da med det som får stempelet unaturlig? spør Boasson.
I nazistisk ideologi kunne uønskede mennesker bli stemplet som ”untermenchen”, uønsket kunst som ”entartet”. Dette er vitalismens svarte side.
De vitalistiske strømningene var det som både forsynte dikteren Hamsun med den litterære kraften som overvelder leseren i bøker som ”Pan” og ”Markens grøde” – og som ledet til at Hamsun, som han selv uttrykte det, ”ville gitt 10 stemmer på Vidkun Quisling” om han hadde kunnet.
