Rektor, ærede nye doktorer og gjester.
2011 ble året da universitetet i Bergen oppnådde målet sitt om å kreere minst 250 doktorer hvert år. For oss som sitter her i dag som nye doktorer ble 2011 en oppvisning i selvdisiplin og intensiv jobbing som kulminerte i disputas og påfølgende feiring. Vi som sitter her representerer det faglige mangfoldet bak universitetets flotte tall på antall nye doktorer. Som gruppe kommer vi fra ulike fagfelt, og har trolig gjort oss ulike erfaringer som stipendiat, og har fortsatt i ulike retninger etter endt tid som stipendiat.
Så forskjellige som vi er tror jeg likevel vi har noen fellestrekk. Å ta doktorgrad er vanligvis et økonomisk tapsprosjekt. Motivasjonen for å ta doktorgrad ligger neppe på det ytre plan i form av høyere lønn. Men det å være stipendiat tilfredsstiller to av våre grunnleggende psykologiske behov: nemlig behovet for autonomi og behovet for kompetanse. Og selv om autonomien ofte kan virke fjern i de periodene hvor vi er nedlesset i arbeid og vi føler oss lenket fast til skrivebordet, drives vi fremover fordi den indre motivasjonen er så sterk, og vi ønsker å tilfredsstille vårt indre behov for kompetanse. Før var forskning ofte en ensom aktivitet. Nå har vi forskergrupper, organisert forskerutdanning og stipendiatsamlinger. Dermed har vi fått tilfredsstilt et tredje psykologisk behov: Behovet for relasjoner. Vi har blitt kjent med andre som også liker å tenke lange, kompliserte tanker, og som også opplever ekstatisk lykke over å finne en p-verdi på under null en.
Og når stipendperioden er over kan våre behov for relasjoner og vårt behov for å oppleve oss som kompetente bli truet. Ikke alle som ønsker å fortsette med forskning eller som ønsker å bli værende på universitetet får mulighet til det. Idealistene som drømmer om en fast jobb i akademia kan bli skuffet, og flere kan oppleve at de ikke får direkte bruk for den kunnskapen de har opparbeidet seg de siste årene. Selv om regjeringen har anbefalt en kraftig opptrapping av antall doktorgrader, så finnes det ingen analyse av hvilke forskere som trengs, hvor de trengs og hvorfor.
Noen er så lykkelig over å være ferdig som stipendiat at de sverger på å aldri åpne en datafil igjen i hele sitt liv. Ifølge NIFU-undersøkelsen «Doktorgrad – hva så?» vil om lag 30 prosent av oss ikke ha forsknings- og utviklingsarbeid som en del av våre arbeidsoppgaver om 3–5 år. Betyr det at vi ender opp som overkvalifiserte i fremtidige jobber? Hva slags kompetanse har vi som kan være nyttig utenfor akademia, selv om forskerutdanningen vi har tatt har vært organisert på en måte som først og fremst skal gjøre oss best rustet for postdoktor- og førsteamanuensisstillinger?
Folk utenfor akademia har en tendens til å se på en person med doktorgrad som en som er godt over gjennomsnittet intelligent og som sitter på enorme mengder kunnskap. Dette er ikke nødvendigvis riktig, hardt arbeid er mye viktigere enn talent for å oppnå gode resultater. Og at vi har forsket betyr heller ikke at vi sitter på alle svarene. Men vi har lært oss å stille de gode spørsmålene. I et samfunn hvor informasjonsmengden er overveldende og kunnskap utvikles i høyt tempo kan det som var oppdatert kunnskapsstatus i fjor da vi disputerte være utdatert i år. Den aller viktigste kompetansen vi sitter på er kanskje derfor at vi behersker den vitenskaplige metoden. Vi er trent i å håndtere kompleks informasjon, og vi har utviklet en sunn kritisk sans som gjør at vi kan stille spørsmålstegn ved etablerte sannheter. Vitenskap handler om å utvikle solid kunnskap om verden rundt oss. Den typen kunnskap kan vi bare utvikle ved å innhente mål som er pålitelige, samle inn data på en grundig måte og analysere dem på en adekvat måte. I et effektivt demokrati er det vitenskap som ligger til grunn for viktige politiske beslutninger. Vitenskap er grunnleggende sett avgjørende for menneskehetens overlevelse. Så enten vi har forsket på barn, fisker, historiske tekster eller mikroorganismer, så har vi bidratt til å holde den vitenskaplige tradisjon i hevd.
Å ta doktorgrad handler også om å lære seg noe viktig, noe personlig viktig som vi kan ta med oss videre i livet. Det handler om å øve seg på å lete seg frem til nokpunktet, som Fugeli kaller det. Kunsten å kunne levere inn en artikkel, en avhandling, som er god nok. Å erkjenne at nok er godt nok. Nok er bedre enn alt. Hvis vi velger høyere, raskere og sterkere som livsmotto blir vi bare trett, ikke mett. Det er alltid noen som er flinkere, får mer applaus, får publisert i bedre journaler og vinner flere priser enn deg. For å være i psykologisk balanse er det viktig at vi har andre kilder til selvfølelse enn vår rolle som forsker, som doktor, at vår selvfølelse ikke utelukkende baseres på hvordan vi presterer i forhold til andre. Vi er ikke våre prestasjoner. Vi er her i dag fordi vi var gode nok. Og det skal vi være veldig stolte av!
Så kjære nye doktorer: Gratulerer med dagen!