– «Vil jeg klare å forsvare oppgaven min? Hva om jeg besvimer? Hva om opponenten snakker med en aksent jeg ikke forstår? Og hva skal jeg ha på meg?» Jeg følte meg så usikker på alt før jeg skulle disputere, sier Gloria Sakwari og ler.
Den 27. september disputerte hun med avhandlingen “Dust exposure and respiratory health among Tanzanian coffee factory workers”, og fem år som student ved Senter for internasjonal helse var over.
Fryktet å skuffe veilederne
– Veilederne mine, Bente Moen og Magne Bråtvedt var, su-per-fan-tas-tiske, sier Gloria Sakwari, med trykk på hver stavelse.
– Innimellom tenkte jeg at jeg kom til å skuffe Bente og Magne, slik de aldri har blitt skuffet før. Men de var virkelig interesserte i hvordan det gikk med avhandlingen min, og pushet meg hele tiden til å sende meg siste ukes arbeid. I perioder var det de som holdt meg i gang, sier Gloria Sakwari.
Hun besvimte ikke. Og disputasen gikk helt fint. I dag er hun tilbake i Dar-es-Salaam, som forsker og foreleser ved Mohimbily University of Health and Allied Sciences.
Forsket på kaffearbeidernes lungehelse
Det var her hun først fikk ideen til doktorgradsprosjektet.
– Hvis det ikke var for at bestefaren min dyrket kaffe, hadde trolig hverken jeg eller noen av de fem søsknene mine fått skolegang, sier Gloria Sakwari.
Kaffe er en av Tanzanias viktigste eksportartikler, og bringer landet tiltrengt utenlandsk valuta. Men produksjonen av kaffe har negative konsekvenser for menneskene som arbeidet på fabrikkene.
– De som sitter på kontor har få problemer med lungehelsen. Men de som gjør arbeidet rapporterer ofte om ulike typer pusteproblemer, tetthet i brystet, hosting og allergiske reaksjoner.
Gloria Sakwaris avhandling er den første vitenskapelige studien av hvordan det organiske støvet som kaffeproduksjonen avgir påvirker arbeidernes lungehelse.
Ågotnes tur-retur
Innimellom ble dagene som doktorgradsstudent for lange og for like.
– Jeg ville alltid gjøre noe nyttig. Det var dager der det var umulig å arbeide på Fantoft, og umulig å arbeide på kontoret. Hvis været var fint, tok jeg med meg en artikkel og satte meg ved Lungegårdsvannet, akkurat der hvor jeg både kunne se fjellene og fontenen, sier hun.
Hun fant også sen måte å arbeide i solen på når været var for kaldt til at hun kunne sitte i parken.
– Jeg pleide å ta hoppe på en vilkårlig buss, og finne et sete hvor jeg fikk solskinn i fjeset. Da kunne jeg både se solen og lese samtidig, sier hun.
Brukte pengene på telefon
Ektemannen samlet opp ferien sin, og kom til Bergen en gang i året. Hun var hjemme i Tanzania seks uker hvert år. Bortsett fra ett år, da hun følte arbeidsmengden var for stor til at den kunne reises fra. Det året skulle også bli det bratteste.
Hun snakker ofte med ektemannen på telefonen. Mannens nettforbindelse var så dårlig at skyping var vanskelig. Mobilregningene blir enorme.
– Vi snakket gjerne i en time av gangen. Men det føltes helt rett å bruke pengene på å snakke mye sammen, slik at han avstanden ikke ble så stor, sier hun.
Flere ettermiddager i uka gikk hun til gudstjeneste i Sankt Paul kirke etter arbeidstid. Deretter tok hun bussen hjem til hybelen på Fantoft.
– Jeg kan fortsatt Ave Maria og Fadervår på norsk, sier hun og ler.
«Bare halen igjen»
Hun tror støtten fra veilederne og bønnene fra familien ga henne styrke til å gjennomføre doktorgradsprosjektet.
Storesøsteren Vensesla Sakwari er med til Norge for å se lillesøsteren bli kreert til doktor i Håkonshallen.
– Da hun engstet seg for disputasen, sa jeg til henne: Nå har du spist hele kua, det er bare halen igjen. Og den greier du, sier Vensesla Sakwari.
Gloria Sakwari er ikke redd for at hun skal besvime under seremonien.
– Dette betyr så mye for meg. Jeg håper bare ikke jeg kommer til å gråte for mye, sier hun.
