Døve kan i liten grad forstås innenfor et nasjonalstatlig perspektiv. De er en del av en global bevegelse som har fellestrekk med etniske minoriteter.
Dette er en av konklusjonene i boken “Deaf Identities in the Making. Local Lives, Transnational Connections” som kommer ut på det amerikanske forlaget Gallaudet University Press i oktober. Forfatter er antropolog og forsker ved Rokkansenteret, Jan-Kåre Breivik. I boken fokuserer han på hvordan døves identitet konstitueres gjennom livshistoriske beretninger. Historiene til ti døve nordmenn danner bokas empiriske grunnlag.
Matchende livshistorier
- Mange av historiene som ble fortalt lignet mest på reiseberetninger. Deres identitet er ikke så mye knyttet til det lokale og det nasjonale, den etableres vel så mye i en transnasjonal kontekst. Jeg fant også ut at disse livshistoriene matcher historier fra døve i andre land. Selv om det er viktige forskjeller har døve utrolig mange fellesreferanser. En ting er den hyppige reisefrekvensen og deltakelsen på globale treffsteder. En annen ting er den visuelle orienteringen og den tegnspråklige kommunikasjonen. En tredje ting er at døve i hele verden opplever likheter i hvordan de undertrykkes av en hørende majoritet, sier Breivik.
Breiviks bok er en foredling av doktoravhandlingen han leverte i 2001. Doktorarbeidet om døve og identitet startet allerede i 1996. Breivik oppdaget tidlig at mange døve er skeptiske til forskere. Han søkte etter informanter i Døves Tidsskrift, men fikk først laber respons.
- Jeg fikk også noe negativ respons. Noen av tilbakemeldingene gikk ut på at de ikke trengte enda en hørende, ignorant forsker, sier Breivik.
Etniske trekk
Etter hvert fikk Breivik allikevel innpass i døvemiljøet, noe som kan skyldes sosialantropologiens gode renommé. Breivik mener at sosialantropologiens etnografiske tradisjon bidrar til at bildet av minoriteter, som for eksempel døve, kan gis en nyansert og respektfull fremstilling – noe som er vanskelig om du i utgangspunktet mener at døve er avvikere.
- Mens andre fagdisipliner i dette feltet er mer opptatt av å forandre studieobjektet enn å forstå, har antropologien en tradisjon for fordomsfri beskrivelse av marginaliserte grupper. Vi har blant annet tradisjon for et majoritet-minoritetsblikk som problematiserer det vante, det normale og det allmenne. Mye av den tidligere forskningen har bygget på en forståelse av døve som funksjonshemmede, sier Breivik.
Han har istedet valgt å plassere døve innenfor en etnisitetsdiskurs.
- I stedet for å plassere døve innenfor en avvik-normalitetsdikotomi, har jeg valgt å se på døve som en språklig minoritet med etniske trekk og med globale forbindelser, sier Breivik.