Eides akademiske løpebane startet allerede to år før Universitetet i Bergen offisielt ble etablert i 1948, og to år før han selv avla magistergraden i litteraturhistorie. Fra 1946 til 1953 var han fast foreleser i allmenn, engelsk og fransk litteraturhistorie, og fra 1953 til 1958 vikarierende lektor i fransk. På denne tiden var det få universitetsstillinger å søke. I 1958 gjorde derfor Eide det samme som så mange dyktige humanister i hans generasjon, og ble lektor ved Bergen katedralskole, der ikke så få lærte ham å kjenne som en dyktig norsk- og franskpedagog. Ved siden av sin lærergjerning virket han som litteraturkritiker i Bergens Tidende, oversetter og timelærer ved Universitetet. Fast ansatt universitetslektor ble han i 1968, i det nye faget allmenn litteraturkunnskap.
Eiliv Eide var først og fremst litteraturformidler også som universitetsmann. Han hadde store kunnskaper om den europeiske litterære tradisjon, og øste med glede og interesse av disse kunnskapene til beste for nye generasjoner av studenter. Han var ellers ikke bare opptatt av litteratur i snever forstand, men også av fortidens og nåtidens skrifter om litteratur. Det er derfor ingen tilfeldighet at han ble medredaktør av standardverket Teorier om diktekunsten fra Platon til Goldmann (1970) og oppfølgeren Europeisk litteraturteori fra antikken til 1900 (1987), som utgis på nytt i disse dager under tittelen Klassisk litteraturteori.
At fransk litteratur lå ham spesielt på hjertet, viste seg allerede ved at han valgte emne for magisteravhandlingen fra fransk klassisisme. Dramatikk generelt interesserte ham i det hele tatt mye, både som mangeårig teateranmelder og som forsker. Han skrev for eksempel kyndig om Holberg, og hadde sammen med Knut Nygaard ansvaret for det ene av bindene om Den Nationale Scenes historie: Den Nationale Scene 1931-1976 (utgitt i 1977). En viktig del av hans universitetsvirksomhet bestod for øvrig i oversettelser, antologier, introduksjoner og oversikter. Her lå også den franske litteraturen hans hjerte nær. Som oversetter fant han det like naturlig å begynne sin karriere med et utvalg av renessanse-essayisten Michel de Montaignes tekster (utgitt i 1950), som å avslutte den med 1800-tallsdikteren Gustave Flauberts Tre fortellinger (utgitt i 2002). For sin kritikerinnsats ble han tildelt Dalgards Kritikarpris i 1990, og som oversetter mottok han Statens stipend for eldre fortjente kunstnere i 2000. Som ledd i hans formidlingsvirksomhet til fordel for lek så vel som for lærd finner vi også hans kyndige årsoversikt over norsk litteratur i Foreningen Nordens serie Nyere litteratur i Norden. Nevnes må ikke minst den litteraturantologien han kanskje er aller mest kjent for: Nyere perler i prosa (1975).
Som foreleser konsentrerte Eiliv Eide seg om den klassiske arven; som litteraturkritiker var det samtidslitteraturen han var opptatt av. Her så han selv ingen interessemotsetning - til glede både for hans tilhørere og for hans lesere, og til beste for litteraturen til alle tider. Som kollega var han pliktoppfyllende, vennlig og omgjengelig, kort sagt en likandes kar. Vi minnes ham i respekt og takknemlighet, og sender våre varme tanker til Randi, Elisabeth og Aslaug, og til hans øvrige familie.
Tidligere kollegaer ved Seksjon for allmenn litteraturvitenskap