Eliteaktivister – et demokratisk problem
Valgdeltakelsen går stadig ned. Samtidig spres makten til samfunnseliten. Denne maktkonsentrasjonen utenfor folkevalgt innflytelse er et problem for demokratiet.
Dette er en av konklusjonene i boken ”Governance i norske storbyer – mellom offentlig styring og privat initiativ” som i disse dager kommer ut på Spartacus Forlag.
Boken er redigert av førsteamanuensis Anne Lise Fimreite, og forskningsleder ved Rokkansenteret Jacob Aars har vært med på å skrive to av kapitlene. Boken er en del av av av Norges Forskningsråds program ”Byutvikling – drivkrefter og planleggingsutfordringer”.
Enkeltsaker viktigere
På 90-tallet kom begrepet ”governance” inn i samfunnsvitenskapene. Begrepet beskriver det forhold at det offentlige samhandler med andre for å løse oppgaver. Dette utfordrer formelle beslutningskanaler som kommune- og bystyrer fordi uformelle pressgrupper og enkeltpersoner med stor økonomisk eller faglig kapital blir involvert i styringen av byen. En slik maktfragmentering fører til tap av styringskapasitet hos de folkevalgte, samtidig som det også gir offentlige og folkevalgte intstitusjoner flere styringsredskaper.
- Borgerplikten, det å stemme, er ikke lenger en like sterk norm som før. Samtidig er det få som sitter hjemme ved hvert valg. 90 % av alle med stemmerett har stemt en eller annen gang. Dette betyr kanskje at enkeltsaker betyr mer for folk enn tidligere. Dette kan igjen forklare at man tar i bruk alternative kanaler, at folk organiserer seg i aktivistnettverk. Forskning viser da også at de tradisjonelle kanalene har færre deltagere, mens det er en økning i andre typer aksjoner, sier Aars.
Elitene vinner
Et av kapitlene, som Aars har skrevet sammen med den tidligere forskningsassistenten Svein Kvalvåg ved Rokkansenteret, tar for seg hvordan noen aktivister dannet en pressgruppe for å hindre byggingen av et fotballanlegg i Krohnegården i Fyllingsdalen. Flere av aktivistene hadde stor politisk erfaring og klarte å mobilisere et lokalt engasjement mot byggingen av dette anlegget. Krohnegården-saken viste at det å gjøre seg folkelig blir veldig viktig. Velforeningen som stod bak aksjonen arrangerte marsjer og sammenkomster for å få med folket. Men hvor folkelige er egentlig disse aksjonene? Mens de politiske partiene er organisasjoner som tilbyr skolering og tradisjonelt har hatt medlemmer med lite utdanning, kjennetegnes aktivistnettverkene av det motsatte. De tilbyr i liten grad skolering og forutsetter sakskunnskap for de som vil være med.
- Samtidig som dette kan sies å innebære en fragmentering, betyr det også at vi får en konsentrasjon av makt utenfor folkevalgt innflytelse. For det er elitene som tjener på disse pressgruppene, sier Aars.
Med eliter menes grupper som besitter en bestemt type kunnskap. Dette kan være aktører med politisk erfaring eller økonomisk innflytelse, eller det kan være aktører som besitter sakskunnskap og som med denne kapitalen har mulighet til å matche byråkratiets sakkyndighet.
- Politikerne på Stortinget og i byrådet har en enorm saksmasse å ta stilling til, og de har ikke stort nok sekretariat som kan hjelpe de. Derfor blir de også sårbare for press. Kunnskap er en uhyre viktig ressurs for pressgruppene, og elitene er synlige, de lager støy, sier Anne Lise Fimreite.
Skaper skjevhet
Forskerne har tatt utgangspunkt i to hovedpunkter når de har vurdert hvordan nettverkene påvirker demokratiet: Representativitet og muligheten for å stille noen til ansvar. Aktivistnettverkene kan representere et problem fordi de har makt, men ikke er valgt.
- De folkevalgte står ansvarlig overfor velgerne og det politiske systemet har en formell mekanisme for ansvarsutkrevelse. Aktivistnettverkene på sin side består av eliter, og representerer ikke folket, men noen få personer på et uformelt grunnlag. Aktivistnettverkene kan få stor innflytelse, uten at de står ansvarlig overfor de som de sier seg å representere. Det er problematisk sett fra et demokrati-perspektiv. Det er ingen til å holde dem i ørene, selv om de kan påvirke og få gjennomslag for saker som angår byen og lokalsamfunnet, sier Aars
- Hva sier dette om det norske demokratiet?
- Gruppene er viktig fordi de setter politikerne under press, og jeg er av den oppfatning at politikere skal være under press. De viser at politikerne er åpne for dialog og at de er påvirkelige. De er derfor et viktig tilskudd til demokratiet og den offentlige debatten fordi de tilbyr nye deltagelsesarenaer. På den annen side representerer det en skjevhet, fordi det er de ressurssterke som vinner frem, sier Aars.
Mislykket Clear Channel-mobilisering
Den kanskje mest kjente saksmobliseringen i Bergen i år, har vært aksjonen mot Bergen Kommunes avtale med Clear Channel om å sette opp reklamefinansierte buss-skur og toaletter i Bergen sentrum. Saken mobiliserte mange mennesker. Aksjonen med navnet ”Byen Vår” samlet inn rundt 5.000 underskrifter og aktivistene skrev mange leserbrev til lokalavisene. Allikevel fikk ikke aktivistene full uttelling for saken sin.
- Hvorfor nådde de ikke frem?
- Et av kapitlene i boken har overskriften ”Eliteaktivister- effektive og eksklusive”. For at pressgrupper skal være effektive, må de også være eksklusive. Det er ofte de små, uformelle gruppene som klarer å rekruttere sterke eliter. For at pressgruppene skal kunne være effektive, er det en forutsetning at de også er eksklusive. De må være magnetfelt for folk med politiske ressurser. De mister momentum hvis de blir for store, sier Aars.
Fimreite tror saken var for komplisert, og at sakskomplekset hadde for mange nyanser.
- Saker som egner seg best for aktivistnettverk er ofte lokaliseringssaker. Det kan dreie seg om å anlegge en vei, en fotballbane, eller en rehabiliteringsinstitusjon for rusmisbrukere. Konkrete saker som får irreversible konsekvenser. Saken må kunne skape et personlig engasjement og det må være klare løsninger, og polariserte utfall, sier Fimreite.