I dag mottar professor Rune Nilsen Søren Falchs seniorpris på 250 000 kroner. Han er glad for anerkjennelsen, og tror han vil bruke noen av pengene på nye treskjærejern. Foto: Ida Bergstrøm
Det finnes to dører inn til Senter for Internasjonal helses lokaler i Armauer Hansens hus. Den ene er låst. Den andre er åpen. Her må alle de ansatte passere gjennom.
– Jeg vil at alle som jobber her skal måtte hilse på hverandre. Ingen skal kunne komme på jobb og snike seg rett inn på kontoret sitt, sier professor Rune Nilsen.
– Vi har gjort noe riktig
Nilsen var sentral i oppstarten av Senter for internasjonal helse. Senere har han ledet instituttet i flere perioder. I dag får han Søren Falchs seniorpris for sitt brede engasjement og sterke innsats for arbeidet for senteret og for UiB.
I juryens uttalelse får Nilsen ros for sine gode lederegenskaper og sin evne til å skape et godt miljø hvor forskere, masterstudenter og stipendiater kan arbeide sammen.
– Jeg tror prisen vil bli oppfattet av miljøet som et signal om at vi har gjort noe riktig, sier Nilsen.
– En oase
Juryen skriver at mange skal hedres for senterets suksess, men at Rune Nilsens lederegenskaper og evne til strategisk tenkning har fått Senter for internasjonal helse til å fremstå som en enhet som blir lagt merke til og lyttet til både nasjonalt og internasjonalt.
– Senter for Internasjonal helse har vært en oase for doktorgrader, mastergrader, samarbeid og publikasjoner av høy kvalitet, sier Nilsen.
Flere av senterets forskningsgrupper ble vurdert som «Excellent» da forskningsrådet hadde sin evaluering av norsk medisinsk forskning i 2011. Juryen påpeker også at de fleste av forskerne ved senteret er tilknyttet SFF-en Centre for Intervention Science in Maternal and Child Health.
Strategi i fotformsko
– Senteret har vært en spennende plass å jobbe. Vi har vel fra enkelte hold blitt sett på som en blanding av sosialister, misjonærer og folk i fotformsko. Men vi har gjort det bra. Det er mye fordi vi har hatt en klar verdiorientering, som er arven fra de framsynte lederne UiB hadde på 80- og 90-tallet, sier Nilsen.
Kampen for en strategisk styring av universitetet har han ført i lang tid.
– Vet du hva strategi er? Det er å satse på de feltene hvor vi har komparative fortrinn. Universitetet i Bergen har lenge hatt en strategi: Marin forskning. Klima. Utvikling. Men hvorvidt den har blitt fulgt opp, har vært svært varierende, sier Nilsen.
– Forskere er ikke frittgående høner
Senter for internasjonal helse startet som et tverrfakultært senter direkte under universitetstyret, med universitetsdirektør, Magne Lerheim som pådriver. Ifølge Nilsen var rammene klare og den institusjonelle satsingen tydelig.
– Til tross for at senteret manglet eierskap på fakultetssiden, ble det satset. Kåre Rommetveit fulgte opp, og tre professorater ble tildelt senteret.
Senere skulle professorstaben økes ytterligere. Nå har senteret i alt tretten professorer.
– På 80-tallet hadde universitetet en klar verdi- og kvalitetsorientering. Lederne hadde et faglig og strategisk perspektiv: Forskerne skulle ikke være privatpraktiserende, men jobbe mot viktige og globale spørsmål, sier Nilsen.
– Ledelsen var tydelig på at universitetet ikke skulle være en innhegning for frittgående høner. Vi forsker ikke her for vår egen cv og vår egen pensjons del. Vi er her fordi samfunnet vil gi oss skattepenger for at vi skal gjøre noe viktig. En akademisk frihet skal vi ha. Men «akademisk frihet» betyr frihet til å med lyst og innsats gjøre det jeg vil – innenfor rammene jeg har fått, forteller han.
Lei det selvopptatte akademia
Selv har han beveget seg ut av rammene som tannlegeutdanningen ga. Etter en kort tid som tannlege i Solund, ble han patolog og forsker.
– Jeg jobbet mye med bein, tenner og betennelser. Samtidig var jeg opptatt av globale spørsmål, og rimelig lei det selvopptatte akademia. Jeg hadde knyttet samarbeidskontakter i Afrika, og fikk et tilbud som seniorforsker og patolog i Addis Abeba.
Med kone og to barn i skolealder flyttet han inn på et sykehus for spedalske.
– Jeg fikk arbeide med nye diagnostiske metoder. Intellektuelt var det svært stimulerende.
I Etiopia møtte Nilsen og kollegaene utfordringer som skulle komme til å forme synet på hvem som skal eie kunnskap. Og hvem som skal tjene på at kunnskap skapes.
– Da jeg arbeidet ved Armauer Hansens forskningsinstitutt i Addis Abeba på slutten av 80-tallet, under den økonomiske krisen, opplevde jeg at tidsskriftene sluttet å komme. «Afrikanere er så dårlige betalere», sa utgiverne. Der satt dyktige forskere, utdannet fra topp universiteter, uten tilgang på kunnskapslitteraturen. Dette fikk meg til å interessere meg for Open Access, sier Nilsen.
Åpen tilgang
Senere har det åpne arkivet BORA vært et av hans hjertebarn. Det handler om den globale allmenningen, mener Nilsen. Det som eies av alle, men som ingen alene kan bestemme over.
– Mitt syn er at all kunnskap betalt av fellesskapet, må være tilgjengelig for fellesskapet.
I den globale allmenningen finner du etter Nilsens syn vitenskapelig litteratur, læremateriell og data.
Nilsens engasjement for kapasitetsbygging og kompetansebygging i sør blir også framhevet i juryens begrunnelse. Det blir også hans arbeid for å harmonere doktorgradsløpene ved UiB.
– Hvor er rausheten?
Nilsen var prorektor ved UiB fra 2001 til 2005, mens Kirsti Koch Christensen var rektor.
– Da vi startet arbeidet i rektoratet var HIV-epidemien i ferd med å bryte ut. Tidlig så vi at dette var et arbeid som krevde tverrfaglighet. Vi måtte ha epidemiologer, klinikere, medisinere, antropologer, realister, molekylærbiologer og sykepleiere.
Friheten til å arbeide tverrfaglig, i det han omtaler som «det interfakultære rommet» har òg vært viktig for Nilsen.
– Jeg har hatt som mål å knekke de vitenskapelige ghettoene og å pensjonere den gamle, professorale tankegangen om at en skal hegne tett om seg selv, sitt fag og sine ressurser. Problemet er at det ikke er vilje til å løfte blikket høyt, ha raushet som en grunnverdi og legge til rette for akademisk frihet som foregår innenfor gitte rammer. Spørsmålet enhver dekan bør stille seg er: Hvordan kan jeg hjelpe de andre fakultetene til å nå sine mål?
Et strikt, taust hierarki kan være vanskelig å endre. Styringsfomer kan lettere gjøres om på.
Ifølge Nilsen er målstyringen, rapporteringslinjene og organisasjonsformen ikke akkurat god næring for faglig og intellektuelt liv i det interfakultære rommet.
– For meg er det uforståelig at man kan operere med en enkel linjetankegang i en digital tidsalder. Organisasjonsformen er rett og slett tafatt. Den er nærmest kontraproduktiv.
Har flyttet ut av kontoret
Bak de krasse ordene ligger det en kjærlighet. Rune Nilsen tror han kommer til å savne universitetet og menneskene som arbeider der nå som han har fått innvilget forskningstermin i to år.
– Jeg er glad i UiB. Når jeg har vært kritisk, er det fordi det hele tiden har fantes et klart utviklingsrom.
Navneskiltet på døren til kontoret ved Senter for internasjonal helse har han tatt ned.
– Dette miljøet er ikke avhengig av meg. Det er mange flinke folk her. Selv har jeg har nok å gjøre med annet arbeid, sier Nilsen.
I sommer arbeidet han en uke som «bestefar» på en barneleir på kulturgården i Telemark, der han for tiden bor. Han ledet håndverksgruppa, spikket smørkniver og laget mange barkebåter. Nå er han gjesteprofessor på Høgskolen i Telemark, i faget Økologi, klima, miljø og utvikling. Fremdeles vil han ta del i norske og internasjonale råd og utvalg.
– Hva skal du bruke de 250 000 kronene på?
– Jeg finner nok et påskudd til å kjøpe flere treskjæringsjern. Litt kommer jeg til å bruke på barnebarnet mitt. Jeg kommer også til å bruke penger på å være deltager på noen arenaer som adresserer framtidens kunnskapssamfunn og klimautfordringer. Men det hadde jeg nok gjort uten prispengene også.