Det er nå omtrent 20 år siden noen forskningspolitikere fant ut at framtida ligger i å satse på Centres of Excellence – eller, som det heter på norsk: Sentre For Fremragende Forskning (SFF). Våre rektorkandidater vil ha mer av dette, selv om mange universitetsansatte er skeptiske. For tilhengerne er SFF-ordningen et framstøt mot forskningsfronten; for de skarpeste kritikerne representerer den et forfall i universitetskulturen og et tap for kunnskapssamfunnet. Forum for Vitenskap og Demokrati ønsker å reise debatten. Det skjer i Maos Lille røde i Det akademiske kvarter, fredag 12. april kl. 14.15 – 16.00.
Hvem er de beste?
Troen på at universitetet som sådant er fremragende, holder ikke lenger. Nå blir universitetet i stedet sett som en arena der man kan plukke «de beste». Dette utvalget skjer utenfor universitetets egen organisasjon, gjennom forskningsfinansierende ordninger, i Norge gjennom Forskningsrådet, som nå har tilnærmet monopol. Universitetene har ikke selv evne til å prioritere denne typen spissing og konsentrasjon, hevder tilhengere av SFF-ordningen. Særlig i Norge og Norden skulle dette være tilfelle, blant annet på grunn av hva man i Brussel gjerne oppfatter som overdrevent likhetsmakeri.
Men er det virkelig «de beste» som blir valgt ut? Fra flere hold er det i senere tid reist kritikk mot utvalgsmetoden: Medlemmene av ekspertpaneler og komiteer har ikke alltid en bakgrunn som kvalifiserer dem til å skjelne fremragende fra middelmådig på det enkelte fagfelt – ja, i komiteen som fatter den endelige beslutning, sitter det nesten bare representanter for administrasjon og næringsliv som ikke har noen vitenskapelig bakgrunn i det hele tatt. Med utgangspunkt i enkelttilfeller der tilsynelatende topp kvalifiserte søkere er blitt satt til side, er det blitt stilt spørsmåltegn ved SFF-satsingen som kvalitetssatsing rett og slett. Noen framstiller det hele som et lotteri. Men forskningsrådets prioritering av det fremragende har et uuttalt formål, ser det ut til. Det dreier seg om å satse på forskning som er prioritert på forhånd, først og fremst som del av en felles europeisk prioritering av forskning som er såkalt «innovasjonsorientert», «robust» og relevant for økonomisk vekst og omstilling. Samfunns- og kulturfagene når nesten aldri opp. Denne typen «spissing» ser ut til å bety prioritering av noen fag og tema framfor andre, mer enn den betyr konsekvent prioritering av kvalitet.
Konsekvensene
Mer grunnleggende kritikk stiller spørsmål ved om SFF-ordningen er en hensiktsmessig måte å forvalte samfunnets kunnskapsressurser på. Etter 20 år begynner konsekvensene å vise seg. Hovedproblemet er ifølge kritikerne at ordningen bidrar til at kunnskapsproduksjonen innen det nasjonale felleskapet alt i alt blir redusert. Konsentrasjonen innen noen få sentra gjør at andre miljø, som kan ha vært nesten like gode, fallerer. Både i Sverige og Tyskland har en allerede opplevd at en står uten ettervekst innen viktige forskningsområder når de eksellente sentrene en har satset på mister evnen til nyskaping og kreativitet.
Andre problematiske konsekvenser henger nøye sammen med dette fallet i det generelle kunnskapsnivået. Universitetene utformer ikke lenger kunnskapssamfunnet gjennom en selvstendig vurdering av hva som i vår tid står på spill. Konkurranse om midler til prosjekter og sentre medfører tilpasning til de eksterne finansieringskildenes definisjoner av hva som er relevant og god kunnskap, og dermed også til overprøving av initiativ fra egne forskere. Situasjonen inviterer til selvsensur, vi ser tendenser til standardisering og likeretting innen universitetene: Når alle søker de samme programmene, må alle prøve å bli del av eksellense-initiativenes måte å organisere forskningen på.
Konsentrasjonen og spissingen som eksellense-ordningen sikter mot, har videre ført til framveksten av hva man i Tyskland kaller et forskningsoligarki. Noen får alle pengene, og må ansette en rekke forskere på deltid for å klare å bruke dem opp; få har utsikter til fast jobb, og enda færre blir noe mer enn prosjektrapport-skrivere. Fagene stagnerer, antall «lausunger» vokser.
Universitetene blir tilsidesatt
Kritikerne av ordningen påpeker altså dette: Makt over forskningen er blitt flyttet ut av universitetene (til forskningsrådene først og fremst), universitetene er blitt hierarkisert, fagmiljøer forfaller, idealet om forskningsbasert undervisning blir svekket etter hvert som skillet mellom forskning og undervisning utvides (de ikke-eksellente kan jo undervise), lausarbeidersystemet vokser, kritisk forskning generelt møter vanskeligere vilkår. Men det mest problematiske er at den akademiske konkurransen mellom en rekke kreative miljøer er blitt erstattet av en konkurranse mellom universtetsorganisasjoner som strever etter å tilpasse seg en ekstern vurdering av hva som er god forsking, uten at forskerne selv har nevneverdig innflytelse på den spissing og konsentrasjon av ressursene som følger med.
Hva kan vi vente av det nye regimet?
Det var mange som nikket anerkjennende da Finn Iunker, stipendiat ved ILOS, UiO, som en av få fra forskergrunnplanet lanserte en kritikk av SFF-konsentrasjonen av forskningsmidlene. Under tittelen «Bryt forskningsmonopolet!» (Klassekampen, 3. januar i år) tok han fatt på hvordan Forskningsrådet bruker denne ordningen til å styre universitetene. Iunker innleder om saken på debattmøtet om SFF-ordningen fredag 12. april. Deretter følger kommentarer fra UiB- professorene Jostein Gripsrud (Infomedia) og Arild Linneberg (Litteraturvitenskap), som begge har ferske erfaringer med søknader i SFF-prosessen. Men Forum for Vitenskap og demokrati ønsker også å få rektorkandidatene i tale før valget. Store deler av UiBs forskningsmidler går allerede i dag med til å støtte opp om SFF-ordningen. Kan de forsvare denne prioriteringen? Kan de tenke seg om en gang til? Begge kandidatene er velkomne til debatten, som alle andre ansatte ved UiB.