Saddam er som Hitler og derfor må han bombes jo før jo heller - slik lyder krigsretorikken. München-forliket blir stadig tatt til inntekt for en aggressiv maktpolitikk, men troen på at man kan ta lærdom av historien bryter fundamentalt med en moderne virkelighetsoppfatning og er svært villedende, mener medieviter Anders Johansen.
Anders Johansen var blant dem som holdt innlegg under fagkritisk festival, som ble arrangert på Universitetet i Bergen 6. mars. Krisen i Irak var utgangspunkt for årets arrangement og oppslutningen rundt de ulike faglige foredragene var stor. Nærmere 200 kom for å høre Johansen snakke om bruk og misbruk av historiske eksempler.
Retorisk trumkort
«Hva hvis Churchill hadde rett?» spurte forsvarsminister Donald H. Rumsfeld for et par dager siden.
– Dette er et argument som stadig går igjen og som merkelig nok har en viss troverdighet og overbevisningskraft, nemlig henvisningen til Dikatatoren med stor D, Adolf Hitler. Erfaringene med ham viser hva diktatorer er i stand til, hva man må gjøre med dem, og hva som vil skje hvis man ikke gjør noe. Hitler blir fremstilt som den arketypiske diktator, og Saddam som et nytt eksemplar av arten, sa Anders Johansen, og viste hvordan München-forliket har vært et retorisk trumfkort for krigstilhengere i hele etterkrigstiden.
Den engelske statsmannen Chamberlain som reiste hjem etter forhandlinger med Hitler i 1938 og annonserte «Fred i vår tid!», er blitt en figur i et narrativt skjema. Han representerer den svake, naive som gir etter når han blir stilt på prøve. Hitler er den forrykte diktatoren, mens Churchill er den rake klippe som ikke er redd for konfrontasjon. München-forliket er blitt et standardargument, et lærestykke hvor rollene består, selv om rolleinnhaverne skifter.
– Truman brukte det når han erklærte at amerikanerne ville gå inn i Korea, og president Johnsen uttalte for eksempel i et tilbakeblikk at: «Alt jeg visste om historie sa meg at hvis jeg trakk meg ut av Vietnam, da ville jeg gjøre det samme som Chamberlain gjorde under andre verdenskrig». Av historien skulle vi altså kunne lære, slik Eisenhower har formulert det, at «å søke tilnærming og forsoning, ja allerede å vise seg usikker, er å øke diktatorens appetitt på erobringer, og å bidra til å utløse selve krigen.» Dette er den samme tankegangen som nå stadig blir fremført på alle nivåer, sa Johansen, som blant annet hadde med flere leserbrev fra Bergens Tiende med denne argumentasjonen.
Forutsetter dårlig hukommelse
Men hva skal til for at München-analogen kan fungere? For det første forutsetter det en tro på «historien som livets lærer», at omskiftelighet kun er krusninger på overflaten av en uforanderlig menneskelig og sosial natur, For det andre mener Johansen at folk må ha nokså dårlig hukommelse. De må filtrere vekk brysomme konkrete omstendigheter som gjør at det historiske eksempelet, eller det narrative skjemaet, ikke passer.
– Å gripe til historien for å si noe om et fremtidig utfall, bryter fundamentalt med den moderne virkelighetsoppfatning som ser på tiden som flyktig: Å heve noe over de særegne omstendighetene for enhver begivenhet er villedende. Det er derfor svært interessant at henvisninger til historiske eksempler også i dag har slik kraft, sier Anders Johansen.
Han spør seg om denne retorikken faktisk i den kalde krigens tid virket inn på amerikanernes virkelighetsoppfatning gjorde utenrikspolitikken deres blind for ny informasjon.
– Historien gjentar seg, første gang som tragedie, andre gang som farse, sa Marx. Å tolke nye situasjoner i henhold til et oppstilt skjema, er å oppføre en slik farse, men det kan altså få tragiske konsekvenser.