– Verden er såpass enkel at vi kan drive med det noen vil betale for. Men for å bygge opp kompetanse trenger vi også lange penger, sier Arne S. Svindland.
Han er administrerende direktør i Uni Research. I en fersk rapport fra Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU), som Forskningsrådet presenterte onsdag, blir det satt fokus på nettopp Uni Research og resten av den norske instituttsektoren.
Rapporten heter «Er det noen SAK», og ser på samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon i sektoren.
– Naturlig med arbeidsdeling
Instituttsektoren var på 1960-tallet den største forskningsutførende sektoren i Norge. Slik er det ikke lenger. Men samtidig utgjør de en viktig arena for anvendt forskning. I rapporten blir det listet opp 93 institutter. Noen er store, som Havforskningsinstituttet, Norsk Utenrikspolitisk Institutt og Nasjonalt Folkehelseinstitutt, andre er mindre, som Norsk Treteknisk Institutt og Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
Rapporten peker på at det i dag er et omfattende samarbeid både internt i instituttsektoren, men også mellom instituttene og universitet og høgskole-sektoren (UoH). Formelt prosjektsamarbeid ser ut til å være knyttet til større prosjekter innenfor senterordninger og forskningsprogrammer, slik for eksempel Uni Research og UiB har samarbeidet om Bjerknessenteret og CIPR – to sentre for fremragende forskning.
Rapporten peker også på at høy grad av samarbeid gir tydelig arbeidsdeling. I dag skjer hovedtyngden av landets grunnforskning ved universitet og høgskoler, men anvendt forskning skjer i instituttene. Instituttene er størst innenfor landbruks- og fiskerifag, mens UoH er størst innenfor medisin.
Svindland mener at en arbeidsdeling er naturlig, nettopp fordi instituttene i større grad driver med oppdragsforskning.
– Vi ville hatt en begrenset nytte av en styrt deling, og vi har ikke hatt noen kompetansestrid med UiB, sier han.
Konkurranse om pengene
Svindland ønsker seg altså en mer langsiktig finansiering. NIFU-rapporten peker på det samme.
– En effekt av at forskningssystemet totalt sett ekspanderer, slik det har gjort det siste tiåret, er at det blir mer snarere enn mindre konkurranse om penger, heter det.
Spørsmålene som blir stilt, handler om finansieringsordninger. Smale eller breie utlysninger? Små eller store programmer? Ensidig vektlegging av kvalitet, eller skal det også legges vekt på andre og mer nytteorienterte kriterier?
– Slik jeg ser det, trenger vi et system med både åpne og mer rettede utlysninger, sier Svindland.
– I dag er det vanskelig å komme gjennom i Forskningsrådets frie utlysninger, fordi rammene er trange. Samtidig må man ha en ordning som gir reell konkurranse blant de beste.
Vil ha større enheter
Anders Hanneborg, divisjonsdirektør i Forskningsrådet, sier til Forskningsrådets nettsider at Forskningsrådet vil vurdere sterkere insentivordninger for å stimulere til strukturendringer i sektoren i form av større enheter og samarbeid. Hanneborg viser til at andre europeiske land går mot en sterk konsentrasjon i sin instituttsektor.
– Skal norske forskningsinstitusjoner ha muskler til å hevde seg i den internasjonale konkurransen, bør de trolig være større, sier Hanneborg.
Svindland er helt enig.
– Den internasjonale konkurransen er hard, og størrelse er nok viktigere der. Det vi har gjort internasjonalt, er i EU-porteføljen. Der har vi samarbeidet med UiB.
