Erasmus Mundus skal gjøre Europa verdensledende innen utdanning og forskning. Vi har bare sett begynnelsen.
– Hovedmålet med Erasmus Mundus er å heve kvaliteten på europeisk utdanning og forskning. Samtidig oppmuntrer Erasmus Mundus også til dialog og kulturell forståelse, og gir studenter fra hele verden muligheten til å komme til Europa på rause stipendordninger, forklarte EU-kommisjonens Augusto González Hernandez under EAIEs konferanse i Krakow nylig.
At Erasmus Mundus kanskje kunne forsterke brain-drain-problematikken, var González Hernandez slett ikke med på.
– Antall studenter per utviklingsland er tross alt relativt lite. Mange av disse ville uansett kommet til Europa for å få sin utdanning, uavhengig av Erasmus Mundus. Dessuten snakker vi her om masterprogrammer – man vil altså være i Europa i en begrenset tidsperiode, og ideen er at ikke-europeiske studenter deretter returnerer til sine hjemland.
Eksplosiv økning
Vi har bare sett begynnelsen på Erasmus Mundus, understrekte González Hernandez. Samlet budsjett kommer til å stige fra beskjedne åtte millioner euro i 2004 til svimlende 98 millioner i 2008. UiB er på i dag inne som partner i to ulike masterprogrammer.
Om lag nitti prosent av Erasmus Mundus’ budsjett er øremerket stipender til ikke-europeiske studenter som kommer til Europa for å delta på slike masterprogrammer. Tallene på stipendiater øker fort, påpekte González Hernandez, som samtidig uttrykte bekymring for stadige rapporterer om problemer med oppholdstillatelse.
– Vi vet at enkelte studenter har møtt problemer og vi ser at praksisen varierer sterkt fra konsulat til konsulat – selv mellom konsulater fra samme land: Noen er imøtekommende og andre er vanskelige. Her har vi i Kommisjonen en stor jobb å gjøre, men hovedansvaret ligger hos medlemslandene og deres konsulater. Vil de være med i dette gamet, så må de få en skikk på dette, understrekte han.
Mangler humanister
Erasmus Mundus er oppdelt i fire ”Actions”, og den første handler om etableringen av ulike Erasmus Mundus Master Courses, integrerte masterprogrammer som tilbys som samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner i minst tre europeiske land. Masterstudentene må ta kurs ved minst to av institusjonene for å bli tildelt graden.
EU-kommisjonen har foreløpig ikke har lagt noen føringer for hvilke fagområder som kan søke, men dette kan komme til å endre seg.
– Vi ser ikke mange humanistiske programmer, så jeg utelukker ikke at vi kan komme til å legge faglige føringer i fortsettelsen, sa González Hernandez
Masterprogrammene skal i prinsippet føre fram til såkalt fellesgrad (Joint degree), men dette er foreløpig langt fra uproblematisk å gjennomføre, fordi det for de fleste lands vedkommende strider mot nasjonal lovgiving. Alle de 45 deltakerlandene i Bologna-prosessen har imidlertid forpliktet seg til å arbeide for å fjerne slike juridiske hindringer for fellesgrader.
– Såkalt ”Double degree” er imidlertid et minimumskrav, og innebærer at studenten får to nasjonale vitnemål eller diplomer, som skal godkjennes i de landene som utsteder vitnemålene, påpekte González Hernandez.
Mye arbeid gjenstår
Aksjon 3 åpner for at de europeiske konsortiene kan inngå partnerskap med institusjoner i tredje land, altså land utenfor EU og EØS, slik at europeiske studenter kan tilbringe opptil tre måneder ved ikke-europeiske institusjoner. Ikke-europeiske institusjoner kan imidlertid ikke være med som deltakere i selve konsortiene på søknadstidspunktet, men systemet rommer en mulighet for at de kan trekkes inn etter at programmet har løpt i ett år.
Begge konsortiene som UiB er med i under Aksjon 1, samarbeider også med institusjoner utenfor Europa – og faller dermed inn under også Aksjon 3.
Under Aksjon 4 kan man søke om støtte til nærmest alt mulig som fremmer Europa som utdanningsområde. Ikke minst på dette punktet gjenstår det ennå mye arbeid, ifølge González Hernandez.
– Opplegget er i grunnen veldig fleksibelt, også økonomisk: Her er ingen økonomiske grenser, det eneste vi sier er at Kommisjonen dekker maksimalt 75 prosent av kostnadene og at prosjektets varighet må være mellom ett og tre år. Så her ligger enorme muligheter, men foreløpig har vi sett altfor få relevante søknader. Vi har tvert imot sett mange egennyttige søkere som kort og godt mangler et bredt europeisk fokus.
Norge gjør alt i alt et godt arbeid i Erasmus Mundus, framholdt González Hernandez, ikke minst når man tar befolkningstall og antallet høyere utdanningsinstitusjoner med i betraktningen.
– Norsk høyere utdanning er veldig dynamisk. Man er entusiastisk i forhold til internasjonalt samarbeid, og også veldig gode på det.