Ombord i M/S Håkon Mosby er ikke isødet langt borte - selv når en tøffer rundt i byfjorden. Mens data fra dypet tikker inn på computeren, lytter førstereisstudenter til vindskeive historier fra tidligere tokt.
– Hallo, hallo! Da kan du sende den ned til 180 meter, kremter Amund Brautaset inn i walkie talkie’en.
De andre studentene i instrumentrommet fniser forventningsfullt. Det er tid for dagens første CTD-registrering. Saltinnhold, temperatur og tetthet skal noteres for åtte ulike stasjoner i byfjorden. To hydrografiske snitt skal lages.
På dekk står en annen gruppe studenter og er klare til å senke CTD-stativet med sensorer og vannflasker ned i dypet. Førstereis-studentene fra Geofysisk institutt skal smake på livet som feltoseanograf, og bli kjent med både instrumenter og det faste mannskapet ombord.
En livsstil
Mange av dem har vært her i årevis. 28 dager på, 28 dager av. Langs norskekysten eller opp i Grønlandshavet med marinbiologer og geofysikere fra inn- og utland. De har sine faste rutiner og sine faste bord i messen. Det er ikke en jobb, det er en livsstil, konkluderes det over en kaffekopp før fartøyet går fra kai denne morgenen. Stuert Trygve Burknes planlegger middag og regner med å kunne lage suppe til forrett. Det er liten fare for slingring i dag. Gjennom ventilen ser vi solen så vidt stikke frem bak det sølvgrå Høyteknologi-bygget. Ingen vind. Heldigvis.
Fascinert av hav, is og kulde
M/S Håkon Mosby er det tredje forskningsfartøyet til Universitet i Bergen og har vært i drift siden 1980. Komforten her er imidlertid betydelig bedre enn på «Armauer Hansen», den første båten til UiB. Innredningen der var i alle år etter 1912-forhold, og mannskapet brukte køyene på skift. I tillegg måtte to ligge i messen og to i instrumentrommet. Bare skipperen hadde egen lugar med luksus som vaskefat og speil. Før den tid var det fiskerifartøyet «Michael Sars», drevet av Fiskeristyrelsen, som red sjøen i forskningens medfør. Her ble det blant annet gjort hydrografiske observasjoner som dannet grunnlaget til det klassiske verket «The Norwegian sea» av professor Helland-Hansen og Fritjof Nansen.
– Jeg har lest mange bøker om Nansen, og helt fra jeg var liten har jeg vært fascinert av hav, is og kulde, sier student Kristian Seim Sponheim.
Etter jul reiser han derfor til Svalbard hvor han skal studere arktisk geofysikk i ett semester. De fleste andre som er med på turen i dag, har ikke ennå bestemt seg for hvilken retning de skal velge. De må tenke seg om og sjekke om de tenner på tokt.
Når UiB og Havforskningsinstiuttet overtar G.O. Sars blir tokttreningstilbudet enda mye bedre.
Alarmen går
RRRRRR ! «Alle mann på dekk, skuta é gått lekk!» Vi har akkurat delt oss inn i grupper og fordelt oppgaver når alarmen går. På dekk får vi utlevert overlevelsesdrakter. Vi blir tunge orange uhyrer som vagger opp trappen til livbåten. Polstrete fingrer peker på hverandre og det er nesten umulig å holde seg alvorlig, selv når vi sitter sammenkrøket nede i den lille båten over ripen. Vi vet at det bare er en prøve. Storm og høy sjø er langt, langt borte.
CTD’en er på vei ned og studentene på dekk tramper takten til trip-hop rytmene fra vaieren til instrumentet. På M/S Håkon Mosby foretaes det over tusen slike CTD-målinger i året. Matros Karl Brattholmen har regnet ut at den vaierlengden som er blitt brukt sammenlagt rekker cirka fem ganger rundt jordkloden. For ham er dette en helt hverdagslig sak, men for førstereisstudentene er det spennende når instrumentet heises opp og vann skal fylles på små nummererte flasker.
– Vi skal bare bruke vannprøvene til å dobbeltsjekke de elektroniske målingene av salt som er blitt logget inn på computeren i instrumentrommet. Utfra salt og temperatur kan vi regne ut tettheten, og snittene kan fortelle oss noe om hastigheten i de ulike dypene, forklarer toktleder Jan Even Nilsen, som til daglig er stipendiat ved Geofysisk institutt. Han forteller at vannprøver også kan testes for kjemiske midler eller annen forurensing. Selv studerer han blant annet innstrømning av atlantisk vann til våre områder, når han ikke underviser.
– Jeg elsker å være på tokt blant annet fordi de er så utrolig sammenspleisende. Det er også godt å komme seg litt vekk fra institusjonen og oppleve noe nytt og spennende. Det er sunt for oss forskere å forholde oss til livet på havet og mannskapet ombord. Vår verden er gjerne litt lukket – men her er vi virkelig i åpent landskap.